Hei.
Typisk nok kom sola i dag. På den siste ordentlige dagen her på Setskog.
Dis, Yme og jeg tok oss en liten tur i skogen. Rett inne for lekeplassen på skola her er det masse fine stier, bergknauser og trær.
Dis har under ferien blitt mer og mer bekymret for om vi noen gang skal finne veien hjem fra denne ferien. Sist gang vi kjørte på stadig smalere og mer svingete vei ned mot en campingplass kom det er dypt sukk fra baksetet: “æ håpa vi har et stort nok kart så vi finn veien hjæm!”
I tillegg for en økende angst for å aldri mer se huset sitt, eller enda værre, bestevennen, tror hun at undertegnede går seg vill så fort vi setter foten på en skogssti.
“Æ TRÆNG HAIN PAPPA!!!! Å ET KOMPASS!!! DU GÅR OSS VILL MAMMA, DU GÅR OSS VILL!!” Vi så fortsatt gjerdet til lekeplassen og vi hadde vel gått ca tjue meter ut i skogen da hun begynte å hyle. Og hyle er altså ingen overdrivelse, jeg vil tro de hørte oss til Lillestrøm.. Lyden bærer bra her på skauen..
Lokket fremover med at det var både iste og Mentos i sekken, samt at Yme lovet at han helt sikkert klarte å få oss hjem ble hun med lengre inn.
Det ble en fin liten tur. Vi gikk sikkert 150 meter innover, opp på et berg, ned et annet. Søskenkjærligheten var rørende. Å ha en stor og trygg storebror, som drar deg opp på de høyeste topper, hopper utfor og viser vei. Og som finner veien tilbake til lekeplassen når man har en mor totalt blottet for indre kompass og retningssans. Ja da er det vel ingen sak å være fire år! “Æ stola på hain Yme, å hain faint veien hjæm!! Dær ser du mamma!!”
Jeg aner ikke hvorfor hun tror jeg går oss vill hele tiden. Mulig fordi jeg hele tiden kjefter på GPS’en i bilen.. jeg finner da stort sett frem dit jeg vil.
Uansett, 300 meter er mer enn ingenting. Og en fin tur ble det.