Henning.

Hei.

I dag har Henning bursdag. Som vanlig så kommer den bursdagen litt som julekvelden på kjerringa. Men det er jo heldigvis søndag. Så ungene har jo hatt god tid til å lage bursdagskort. Og i kveld skal vi ut og spise. Alle mann alle og flere til så vi blir 16 stykker. Stakkars kelner sier jeg.

Men Henning. Min fine, fine Henning. Under et innlegg på Facebook i dag hadde noen skrevet: Han er god som gull og praktisk og rolig og verd å ta vare på! Dokker e et godt team!

Snakker om å treffe blinken midt i!

For Henning bygger drivhus, han monterer ekstra batteri i vogna og vet hvor alle knappene inne på teknisk rom er. Jeg må innrømme at jeg ikke en gang vet hvor hovedkrana er selv om han har vist meg det sikkert sju ganger.

Henning står ute i øs pøsende regn for henge opp hinderløype til Yme, han stopper fem ganger fra Bodø og hjem for at vi skal få tatt pokestops. Henning begynner i begynnelses av desember å henge opp julelys for at jeg skal få det som jeg vil. Han forfryser tre fingre og åtte tær hvert år men ofrer gjerne det for å høre hylene til meg og Isa når han tenner det hele helgen før advent. Han er med Eir på skyting og han laster ned alle episodene med Umi Sumi så Dis skal få en fin sommerferie.

Henning er slett ikke interessert i hverken kantarell eller steinsopp, men hjelper meg med å få fire sure unger ut på utallige soppturer i løpet av høsten. Selv når han kommer rett av nattevakt og har vondt i ryggen pakker han tursekken og setter opp et optimistisk fjes for å glede meg.

Henning stresser aldri. Hverken han eller jeg har det genet. Men det som er briljant med Henning er at han fikser alt i tillegg. Når jeg smått begynner å bli bekymret for at vi ikke skal få plass til den siste bagen så tryller han og får plass til både den og tre til i bagasjerommet. Når jeg tror at vi har glemt alt av ladere så har han et helt rom i sekken med ladere til absolutt alt. Når jeg slår meg selv i hodet for at vi ikke har Paracet når Dis har 39,7 så har han alltid to igjen i toalettmappa. Når PC’en krasjer og jeg blir sur så trykker han på noen knapper og så funker det. Han skrur, snekrer og ligger under svært trange steder for å ordne ting. Og på mirakuløst vis fikser ham alt. “rop på pappa!” Ungene har klippetro. De har aldri opplevd noe pappa ikke kan fikse. Når jeg spør: “sikker på at det går bra?” og han svarer ja. Ja da går det bra da. Uansett.

Henning kommer hjem med lure ting som jeg ikke vet at vi trenger. Noen ganger trenger vi dem ikke men de er morsomme allikevel.

Henning ser ikke svart på å kjøre ei vogn på 10,3 meter. Ikke i det hele tatt. Når jeg holder hendene for øynene og tror vi kommer til å miste bakenden i en fartsdump sier han: du ser jo at det er i allefall 3 cm klaring. Nei jeg ser ikke det, men det ser han. Han vet når vi trenger å fylle spyleveske og han vasker bilene når det trengs.

Han vet sånn ca hva ungene trenger med på skole og i barnehage og han klarer å være ei uke hjemme alene med dem uten krise. Nå bruker svigermor og mamma å hjelpe ham, men det er ikke fordi han ikke klarer det, det er fordi de synes så synd i ham.

Han kan lage akkurat nok mat til å ikke sulte ihjel.

Han overlever på tre timer søvn og tar igjen alt når mamma er hos oss slik at hun tror at han alltid sover. Sannheten er nok mer at han står opp oftere enn meg.

Bortsett fra når bobiler foran oss ligger i 43 km/t i tre mil, så mister han aldri fatningen.

Etter 19 år så er han enda ikke lei av meg og alle mine særheter. Han lar meg blogge og vifte rundt på internett med bikinibilder. Han er egentlig sjenert men godtar at hus, hjem og alt legges fullt og helt på både Facebook og blogg. Han sukker tungt når jeg skal se Masterchef og Ambulansen på tv, men finner dem frem til meg fordi jeg ikke forstår meg på AppleTV.

Jeg elsker ham. Og han er glad i oss selv om vi gjør vårt beste for å slite ham ut. Og han viser det hver dag. Han er den beste. Aller, aller beste.

Så gratulerer med dagen da kjære. Det gledes til å dele de neste 43 med deg!