En liten flekk under neglen.

Hei.

Et par før vi dro til Lofoten satt jeg på do og tittet ned. På stortåa, under neglen var det en mørk flekk.

Jeg tenkte at jeg hadde slått meg og fått et blåmerke. Og så glemte jeg den.

Da vi kom hjem fra Lofoten satt jeg igjen på do og så ned på tåa. Flekken var der ennå. Den hadde ikke forandret seg i det hele tatt.

Da ble jeg litt redd. Faktisk så jeg for meg både bårebuketter og Henning som enkemann med ansvar for fire unger alene.

En mørk flekk under en negl er ingen god ting nemlig. Den første difrensialdiagnosen som plopper opp i hodet på en lege er nemlig malingt melanom. Føflekkreft. Føflekker skal ikke ploppe opp under negler nemlig. Jeg gjorde det jeg fraråder alle pasienter å gjøre, jeg googlet.

Da ble jeg i allefall sikker på at vi burde øke livsforsikringen min dersom Henning skulle ha håp om å beholde huset når ham ble alene. Dessuten burde vi tatt sånn gjeldsforsikring på lånet, det vil si, egentlig var det bare å kjøre den nye vogna tilbake til Bodø for den kom vi ikke til å ha bruk for.

Dagen etter viste jeg frem stortåa på pauserommet. De andre var ikke like pessimistisk i tankegangen, men enige i at den flekken, den burde definitivt bort. Jo før jo heller.

Turnuslegen skred til verket. Satte ledningsanestesi etter alle kunstens regler for å bedøve tåa.

Du hellige moder!!! Jeg liker jo å gjøre slikt på pasienter. Bedøve, skjære, fjerne inngrodde tånegler..

DET GJØR VONT! Jeg vet jo at slik bedøvelse gjør vondt, men at det gjør SÅ vondt!!! Det var en liten stund der jeg trodde jeg skulle svime av, men det ville jo vært innmari flaut da.

Turnuslegen var meget flink! Tok en sirkulær stansebiopsi og fjernet hele flekken. Jeg kunne ha vist bildet med blod og gørr og sånn, men skal spare dere, så dere får bilde av ferdig bandasjert tå…

Men altså. Mens man går sånn og venter på et prøvesvar. Som faktisk, helt på ordentlig kan være noe skikkelig skummelt og farlig som man faktisk helt på ordentlig kan dø av. Da gjør man seg mange rare tanker.

Som konfirmasjonstaler. Om at man må lese dem inn på film så de kan spilles av når den tid kommer. Brylluppstaler.. bursdagskort for et helt liv x 4 som må skrives.

Om hvor teit det er å krangle om en tannpuss. Eller leggetid. Eller kjoler som er for små.

Om at man kanskje ikke bør bruke riktig så mange timer på Instagram.

Om hvordan ferien skal bli om man heller må på sykehus for å amputere en tå og det som værre er. Nå aner jeg ikke helt hva de gjør på sykehuset for jeg stoppet å google. Det holder å vite hva jeg skal gjøre selv om en pasient kommer inn døra med dette.

Om hvordan man skal fortelle en fireåring at en liten svart prikk under en negl kan bli en kjempeskummel sykdom.

Men nå er jeg av natur ganske optimistisk selv om jeg også blander inn en god dose realisme. Og sannsynlighetsberegning.

Og jeg har hele livet levd etter mottoet at man ikke skal bekymre seg for ting som enda ikke er noe å bekymre seg for. For det er veldig mye bortkastet energi å gå å bekymre seg for noe som enda ikke har skjedd. Og det har jeg klart i disse ukene også.

Og i dag kom svaret. Negl med blødning og noen betennelsesceller. Ingen spor av hverken en vanlig føflekk eller en slem føflekk. Så da hadde jeg vel slått meg alikevel da.

Sånn her ser tåa mi ut nå. Ikke akkurat vakker. Men helt uten malingt melanom. Så den skal få leve fritt i sandaler hele sommeren!

Men dere! Lov meg at om dere ser en sånn prikk under neglen, og du ikke vet hvor den kommer fra… gå til legen din!