Ekte kjærlighet.

Hei.

Det er mulig det blir litt klissete nedover her. Men det får dere tåle…

For et par tre år siden satte Henning og svigerfar opp et drivhus i hagen her. Det var ikke av det mest stødige slaget. Men det dugde. Gjennom sommeren fikk vi både tomater, agurker og til og med to auberginer.

Så kom høsten. Og ved første vinterstorm dro hele drivhuset. Og Henning svor på at han aldri skulle kaste bort tid på noe så vaklevorent og elendig igjen.

Men jeg har jo villet ha drivhus. Og i vår ble han endelig lei maset.

Så Henning har bygget meg et drivhus. Et drivhus som kommer til å stå her om huset vårt blir tatt av stormen. Jeg kan ingenting om dimensjoner og tre toms fire og spiker og skruer, men at dette drivhuset ikke drar noe som helst sted, det er jeg ganske sikker på.

Jeg postet en video lørdag kveld. Jeg kom hjem rundt åtte etter å ha vært ute det meste av dagen. Jeg hadde vakt i helga. Jeg og drosjesjåføren hadde både gode og lange samtaler ute på tur.

I alle fall. Jeg kom hjem. Og Henning var ute. Og la siste hand på verket. På mitt drivhus. Hele lørdagskvelden sto han der. Jeg var ute innimellom, tok en liten video som jeg la ut på stories på Instagram.

Og det er kjærlighet i detaljene. Som at han har saget av den lille spisse på mønebordene eller hva de nå heter. For at jeg ikke skal gå rett inn i en spiss når jeg skaller i dem. Og kan stå akkurat under den..

Og han har rundet av karmene under vinduene for at jeg ikke skal kjøre kneet i en spiss der. Jepp, jeg er litt klumsete.

Og om ti-femten år, når epletreet har vokst seg stort, så skal vi sitte på en benk under det å kysse. Mens drivhuset fortsatt står der, støtt som fjell..

Men jeg forsto jo ikke, der på lørdagskvelden, hvor stor kjærlighetserklæring dette var. Ikke før på søndag morgen forsto jeg det. For der på Instagram hadde det i løpet av natten strømmet på med meldinger. Ikke at alle disse damene var så imponert over drivhuset, eller noen var jo det også, men de lurte på hvordan i alle verdens dager jeg hadde klart å finne en mann som sto der lørdag kveld.

For tydeligvis skjedde det store ting ute i verden. Aviser, facebookfeeder, instagram og twitter. Det var jo egentlig umulig å ikke få det med seg. Det ble spilt en fotballkamp. Tydeligvis Champions league finale. Mellom Tottenham og Liverpool. Jeg tror Liverpool vant. Hvis det er de som er de røde?

Hverken jeg eller Henning bryr oss nevneverdig om fotball. Det må jo i såfall være kampene ungene spiller. Men sånn engelsk fotball? Hvem bryr seg? Jeg tror faktisk jeg ikke har sett Henning se en hel fotballkamp i de årene vi har vært sammen. Muligens vi har sett noen under VM eller noe.

Men der ute, der ute i verden finnes det tydeligvis menn som heller ser Champions league finale enn å bli med kona på fødeavdelingen. Håper i det minste det var riktig lag som vant.

Så takke meg til min kjære. Som bygger drivhus. Til meg. Jeg elsker ham!

På søndag led han seg gjennom at Isa og jeg skrudde sammen en kasse som vi skal ha tomater, agurk og paprika i. Han lukket øynene og grøsset da det kom grusomme lyder fra drillen som rapet over skru etter skru, og gråt nesten da han så på biten etterpå. Han klarte å holde fingrene unna nesten alle skruene vi hadde satt inn, rettet bare på tre av tolv planker. Jeg og Isa var kjempestolt av jobben vår. Og i går plantet vi.

Og i dag da vi kom hjem hadde han fått opp to hyller. Så nå har vi et helt vindu med urter/krydderplanter. Noen er selvsådd, andre kjøpt. Og kassen ble super og hjemmet til både tomat, agurk og paprika. Og ei bøtte med potet. Blir å holde til i allefall en hel middag!

Yme kom hjem med en paprikaplante fra SFO som fikk bo i hjørnet, jeg og Isa har tro på våre lille søte som nå sikkert kommer til å gro i ekspressfart.

Henning har hengt opp tråd så vi kan binde dem opp når de blir store, ordnet plantebord og i morgen kommer vanningssystem. Og takrenne. Sa jeg at jeg elsker ham?

Ekte kjærlighet. Ikke sånn superforelskelse hver dag. Men å gi etter for mas og gi meg verdens beste drivhus.. løøøøøøøøøv.