Hei.
Her i Gildeskål har vi noe som heter fjelltrimmen. Det plukkes ut 13 fjelltopper hvert år. Så skal man jo gå opp på disse da. Barn opp til 10 år må opp på fem av dem, de over 10 må opp på 8, det samme må vi voksne. Da får man en premie. Et flott krus med tegning av et av turmålene.
To år har vi klart det. I allefall klart fem. I fjor ble det fullstendig kollaps med vonde knær, regn og svært få helger å få gjennomført det på. I år. I år skal vi til topps!
Det første året trasket Isa avgårde med målet i sikte. Mammaen hadde sagt at premien var et krus. Eller cruise som hun trodde. Da hun midt oppe på en topp forsto at det dreide seg om en kopp, og ikke en badeferie i karibien sank motivasjonen svært mange hakk. Den har vel aldri helt kommet tilbake. For å være ærlig så forstår ingen av ungene hva vi skal med den koppen.
Så det var jo ikke jubel i stua da jeg på søndag erklærte at nå skal fadesen fra før påske rettes opp. Nå skal her finnes rett sti, vi skal ikke alarmere hverken brann, politi eller hovedredningssentral. Vi skal gå en tur, finne målet, spise kveldsmat på toppen og gå ned igjen.
Dis var fast bestemt på at første etappe måtte sykles. Hun var vel den eneste bortsett fra Yme som var fornøyd med det. Men vi kom frem til starten på stien. Enkelte med mer blodsmak i munnen enn andre. Jeg må innrømme at det er slett ikke motiverende med en treåring som sitter bak deg i setet sitt og roper “fortere, du klara litt fortere mamma!!”
Andre etappe opp til Gildeskålkjelen gikk som en lek. Til og med Dis hadde greit tempo. Selv om man måtte legge inn litt obligatorisk blomsterplukking på veien.
Ved kjelen var det kjeks, sjokolade og vann. Yme syntes de andre var fryktelig treige, Isa mente at vi definitivt hadde gått langt nok, Eir var utranglet og sur etter å ha blitt tvunget ut på tur som en del av shopping og hotellhelgen sin.
Men vi gikk videre. Opp fra kjelen er det innmari bratt. Litt sånn klatre på alle fire bratt. Dis trengte “bensin” i form av drageegg og påskeskum hver tredje meter. Yme spratt opp klipa, Isa dro seg opp, Eir sakket lengre og lengre bak og Henning holdt på å få krampe av å måtte stoppe hver tredje meter og stå i 70 graders helling med sekk på ryggen for å vente på at Dis tygget bensinen sin.
At vi kom opp med humøret inntakt er vel å ta i. Men vi kom opp. Verden åpenbarte seg, vi så både Sandhornet og Fugløya og mere til. Og med litt mer kjeks, pustepause og motivasjonstale så tok vi nå fatt på en betydelig triveligere del av turen.
Yme sa det så flott en gang: “Mamma! Vi bor dær de e fint!” Og nesten ingen dager har vel det vært sannere enn søndag 28 April 2019. Å vandre i t-skjorte/bar overkropp/bh på langs en fjellrygg, mens toppen stadig kommer nærmere og Gildeskål stråler i all sin prakt på alle kanter. Det kan ikke bli bedre enn det.
Høgfjellsknubben ligger på en topp med bare berg. Nydelig å gå på, morsomt å springe, moro å hoppe. Og plutselig var vi fremme. Skrev oss inne i alle bøker som lå der (Vi har før gått 8 timer for å oppdage at vi skrev oss inn i feil bok), fant oss et sted der sola stekte og satte oss ned og spiste niste. Nudler på boks smaker aldeles utmerket på toppen av et fjell.
Eir var så til de grader ferdig med tur da vi hadde spist, at da vi gav signal for nedtur strøk hun og Yme avgårde i en fart ingen andre klarte å holde. Jeg, Henning, Isa og Dis hadde det riktig trivelig på vei ned. Med dusjing fra vannflasken, hopping fra ethvert punkt høyere enn joggeskoen og påfyll av sjokolade var det en Dis i serdeles godt humør som braste ned gjennom steiner og lyng.
Vi traff på Eir og Yme rett før kløfta. De fant ikke helt stien, så de ventet på oss. Humøret var tilbake på plass. Utrolig hva litt skjermtid uten foreldre på en stein i 200 meters høyde kan gjøre. Sannsynligvis gikk det ut “kan noen redde meg, jeg er tvunget opp hit av håpløse foreldre”-snap til alle i mils omkrets.
Uansett, vi var samlet tropp, med gjennomsnitthumør på langt over middels som startet nedstigningen av den klipa. Det gikk. Ingen brakk ankler eller armer. En sju, åtte skrubbsår, et ublidt møte mellom en stein og et kne, men intet som ikke løfte om plaster og et drageegg kunne fikse der og da.
Sykkelturen hjem vil jeg ikke snakke om. En overtrøtt Dis, god og mett på både nudler og en hel pose med drageegg og påskeskum…. o hildrande du. “Du klar litt fortere mamma!! FORTERE!!!!! Ikke stopp, ikke stopp..”
Summa sumarum, en fantastisk fin tur. Nydelig vær, nydelig utsikt, ingen skader. Alle unger var blide og fornøyde en eller annen gang. Ingen frøs, ingen fikk heteslag.
Kvelden ble avrundet med at Yme ble gruset tre ganger i Othello av faren. Og jeg tror jeg skal kremte bittelitt neste gang faren påpeker for Eir at “det går jo an å roe ned litt og ikke legge alt inn på å knuse ham når dere spiller”. Men Yme var fornøyd han. Tur og Othello på en dag. Kan ikke bli bedre.
Jeg har en ondsinnet plan om morgendagen. Vi skal hente mormor klokka fem på båten. Og på tur hjem da kan vi gå en aldri så liten fjelltur for å få fjelltrim nummer to i boks. Foreløpig er det bare mormor og Eir som er informert. Men det er spådd fint vær. Og det må man jo utnytte. Men vi får se. Om jeg får gjengen med.
Uansett, Høgfjellsknubben check! 7 to go…
Og om du vil se noen videosnutter fra turen så ligger det under høydepunkter på Instagramkontoen min. Under høydepunktet som heter Utsikt.