Luftens helter redder dagen.

Hei.

I formiddag delte jeg et bilde på Instagram. “Veien blir til mens du går deg vill” og jeg skrev at i dag skulle vi på tur, men vill skulle skulle vi ikke gå.

Planen for dagen var Høyfjellsknubben. En lort av et fjell. Det er sikkert 20 stk oppe der hver dag. Den vanligste turen å gå i mils omkrets. Folk lufter hunden opp der.

Men siden de vi skulle gå sammen med ikke hadde sett Gildeskålkjelen skulle vi gå en annen vei enn den vanlige. Jeg visste at man skulle ta til høyre oppi klipa over kjelen. Hvor mange stier til høyre kunne det være?

Turen startet fantastisk. Alle var i godt humør. Og første etappe, til kjelen gikk som en lek.

Yme gikk fremst med sekk, Isa, venninnen, venninens lillesøster og mor etter.

Jeg dannet baktropp med Dis og Eir og Tommy. Dis fikk etterhvert litt motivasjonsproblemer da den klipa har sånn ca 70 graders helling.

Midt oppi der gikk en tydelig sti av til høyre. Vi svingte. Men hvor var de andre? Heldigvis var det telefondekning.

“Vi går på en sti oppi her!” Jeg tenkte at den må jo være feil. Og det ble nå til at de gikk på sin sti en rygg over oss mens vi fortsatte på vår. Og så tenkte vi at vi møtes vel før det begynner å gå skikkelig opp.

Dis var fortsatt en smule demotivert. Med godteri som bestikkelse gikk det alikevel mer fremover enn bakover. Men vi begynte etterhvert å få bange anelser om stivalget. Stadige rapporter fra den andre gruppa om nydelig sti, nydelig utsikt og snart på toppen gjorde oss mildt sagt deprimerte der vi sto midt i skogen fortsatt.

“En gang mamma!! Bare en gang må det jo gå an å undersøke hvor man skal gå før man går!!!” Eir var ikke nådig. Å vokse opp som min datter har ført henne ut i villfarelse mer enn en gang. Jeg kan forstå hun begynner å bli lei.

Tommy prøvde å megle. “Men nå prøver vi opp her og litt tilbake, da treffer vi sikkert stien de andre går på” Eir så opp og lurte på om han hadde med tau.

Vi prøvde, jeg hadde akkurat trykket en noget missfornøyd Dis gjennom et buskas da jeg oppdaget at Eir ikke var bak meg lengre. Hun sto 20 meter lengre ned og hulket.

Hun hadde snublet og vrikket foten. Jeg prøvde med et “er det virkelig så ille?” Blikket jeg fikk i retur gjorde at jeg forsto at det var så ille.

På et vis og med tårer og hulk fikk vi henne ned på stien. Det var rimelig tydelig at vi ikke kom hverken opp eller ned.

Som om det ikke var ille nok at jeg klarte å finne en ubrukelig sti til den mest besøkte toppen i hele kommunen så måtte jeg altså ringe til AMK.

En kjent stemme svarte. Ja, det er Laila her. Gildeskål ja. Neida, det er ikke jeg som har vakt. Ehm ja altså vi er jo på fjelltur da… og vi kommer oss jo ikke ned.. En tolvåring med vrikket ankel. Nei, nei, på ingen måte brukket, bare så vond at hun ikke klarer å gå på den. Og vi klarer ikke å bære henne..

Det skal han ha, ingen latter i andre enden. Bare hjelpsomhet. Jeg måtte jo bare avslå hjelp med både scooter og firehjuling. Helikopter eller sterke menn var det eneste som kunne hjelpe der vi var.

De vurderte ambulansepersonell. Jeg hadde vel aldri blitt tilgitt, aldri noensinne kunne bedt om en tjeneste eller velvillighet noen gang igjen om ambulansen hadde måttet klatre opp lia der og fraktet Eir ned på båre. Og strengt tatt, hun trengte ikke ambulansepersonell, bare noen til å hente henne ned.

“Da blir det redningsaksjon så da kommer politiet også inn på linja her” Jada, jo fler jo bedre, hadde det vært snø skulle jeg gravd meg ned… Sette himmel og jord i bevegelse for en vrikket ankel. Men, hva skal man gjøre da når ungen ikke kunne trå på foten uten at tårene spratt?

Det ble helikopter. Fine, flotte SeaKing helikopteret. Mens vi ventet drakk vi kakao og spiste kjeks. 113-appen er en fantastisk greie. Viser eksakte koordinater. Helikopteret gjorde en elegant bue og sto rett over oss.

Redningsmannen kom. Og Eir ble løftet til værs. Tommy også. De tar ikke unger alene i helikoptre. Jeg og Dis gikk ned den veien vi kom. Dis strålende fornøyd. Vi var på tur hjem og hun slapp å bli heiset opp i det helikopteret..

De andre. De nådde toppen. Spiste niste og nøt utsikten. Gikk ned på andre siden og var nede samtidig som helikopteret landet med Eir.

Fader. Skal aldri se på tv-program og lure på hvorfor sånne fillegreier blir sendt inn med helikopter. Er så glad for at vi bor i et land der sånne fantastiske folk som redningsmenn og helikopterpiloter bare er en telefon unna. Der folk på AMK ikke ler når kommuneoverlegen har gått seg bort og trenger hjelp.

I love you all: AMK, politi, 330-svadronen (ok, de lo litt, de får lov, jeg byr på den)

Foten har det bra, ibux og støttebandasje fikser den. Yme er litt irritert for at han ikke fikk kjøre helikopter, Isa nekter å gå på den toppen noensinne mer i hele livet. Jeg tenker vi skal prøve i påska. Rett sti, samlet flokk.. man kan jo ikke gi seg så lett…