En vanlig søndag i kirka..

Hei.

På søndag var jeg, Isa, Yme og Dis i kirka.

Det var ikke kirka her, det var kirka i nabobygda. En del av kirketrimmen, der vi skal innnom alle kirkene i kommunen i løpet av året.

Men det var litt trist. Da vi kjørte dit sa Dis: “kanskje vænnan mine e dær?”. Jeg tømte kaldt blod i årene. Sjansen for å se en av vennene der er forsvinnende liten.

Og jeg tror Dis, med sin prinsesskrone og medtatte tegnebok dro ned snittalderen ca tredve år. Med gjengen vår økte vi også antallet kirkegjengere betydelig.

Det var ikke så mange folk i kirka. Og det synes jeg er trist. Spør du nordmenn om man skal fjerne kirka så får du nok et rungende nei. Men hvorfor skal vi egentlig beholde noe som brukes på julaften, til dåp og til konfirmasjon? Og ellers står tomme og bruker strøm og forfaller. Jeg forstår faktisk ikke dette engasjementet om at vi skal beholde kirkene rundt omkring, for de blir jo brukt forsvinnende lite.

Jeg er ikke personlig kristen. Jeg har store vansker med å tro at det som står i bibelen er sant. Jeg finner det lite sannsynlig at Jesus var guds sønn, sto opp fra døden og reiste opp til himmelen.

Men den historien har vært med på å forme Norge til det Norge er. Joda, det var Tor og Odin og blot og alt det der. Men de verdiene som grunnloven er bygget på finner vi mellom to permer som omslutter bibelen. Og litt andre steder også da. Den franske revolusjonen tror jeg også spilte inn og litt sånt.

Men det virker som om man tenker at “gå i kirka det får noen andre gjøre”

Da forsvinner den da. Og med kirka går mye annet med i dragsuget tror jeg. Et felleskap. En forståelse av hvem vi er.

Så derfor drar jeg med meg ungene. Og vi fortsetter å gå i kirka på helt vanlige og ordinære søndager. Og morsommere søndager som fastelaven og høstakkegudstjeneste.

Jeg lar ungene få ta del i nattverd og selv om de akkurat nå, når de er 3 og 7 bare gjør det for å få litt adspredelse og få den “kjeksen” så kommer etterhvert en forståelse av hva det egentlig betyr.

Isa trives. Hun synger med på salmer, følger notene og vet hvor i gudstjenesten vi er. Yme sitter nå stille og hører, ligger i benken når det drar for mye ut og vet utmerket godt at “gå i fred og tjen herren med glede” er klarsignalet for kakefest og kirkekaffe.

Dis synes det er kjedelig. Hun er tre år. Men liker noen ganger musikken og nå på søndag syntes hun det var moro at presten snakket om balansetrening. Hun snakket egentlig om å gå den smale vei, men for Dis betyr det at man må balansere.

Jeg tror unger fint overlever å kjede seg litt en time på en søndag. Og om man ikke ber bordvers hjemme eller leser barnebibel på senga så kan man godt gå i kirka en gang i blant alikevel.

Og det som er så fint er at det er masse søndag igjen etter at gudstjenesten er ferdig.

Vi dro hjem, laget laksepakker og dro og gikk på skøyter. Du har faktisk ikke brukt opp søndagen selv om du drar i kirka.

Jeg skulle virkelig ønske at Dis traff litt fler av vennene sine i kirka. Det er et trivelig sted. Og det er god plass til unger. Jeg tror at prester rundt om kring i dette landet gladelig overdøver litt ungeståk fremfor å snakke til tomme benker.

Og det er plass til alle. Ateister også. Det vet jeg for jeg kjenner en som er i kirka like ofte som oss. Man trenger som sagt ikke tro for å sitte der. Ikke på Jesus i alle fall. Men ha troa på at dette er historie som de etter oss skal føre videre.

Så prøv da vel, opplev en kirke nær deg. De blir garantert glad for å se deg der. Og etterpå kan du gå en tur i fjæra, på fjellet, i skogen… eller se sport på tv.