Hei.

Vanligvis så er jeg ikke så aktiv i kommentarfeltene på Facebook. Jeg kan gjerne skrive en lang og flammende kommentar. Så leser jeg den og så sletter jeg den.

Jeg skulle sikkert deltatt oftere. Men jeg orker ikke rett og slett.

Men i går var et unntak. Jeg er med i en del sånne foreldregrupper/mammagrupper/småbarnsgrupper. Og jeg blir rimelig ofte litt oppgitt. For verden virker så sort hvit når man leser kommentarfelt. Og verden er ikke sort hvit. Den er en smørje av gråtoner.

Men tilbake til i går. Det var krise. Ordet krise var brukt faktisk. En unge ville gå i et kortermet plagg i barnehagen og nektet å ha genser under eller jakke over. Krise.

Først brukte jeg litt tid på å forstå krisen. Det er jo gjerne en forutsetning for å gi et fornuftig tilsvar, det at man har forstått hva motparten faktisk sa. Krisen var at det er vinter nå. Ikke at ungen skulle ut i det kortermede plagget, det var snakk om innebruk i barnehagen. Men det er tross alt vinter.

Lille naive meg regnet med at kommentarfeltet ville være pepret med “la ungen gå med korte ermer”. Der tok jeg så inderlig feil.

For i følge kommentarfeltet var dette en kamp man for all del ikke måtte la ungen vinne. Her må man som mor stå fast og hardt på at det er enten genser under eller ingenting. Enkelte ville så gar ikke la ungen gå i barnehagen om det ikke ble genser under.

Og jeg bare klarte ikke å dy meg. Skrev at jeg aldri hadde sett så mange prinsippfaste foreldre på et sted før. Og at jeg glatt ville latt ungen dra i barnehagen med korte ermer. Ungen ville nok kledt på seg fleecedress til utetiden uansett.

Hva er det med foreldre og klær lurer jeg. Hvorfor skal unger balles inn i sju lag ull og bobledress på toppen. Klart de fryser. De klarer jo ikke å røre seg.

Jeg innser at om du bor i Kautokeino, og gradestokken viser -34 grader og du skal gå to kilometer til barnehagen så må man ha et lag med noe varmt under boblejakka. Men de aller fleste av oss bor nå ikke der.

Yme går barbeint i vinterskoene. Han er så og si aldri syk. Når vi skal gå skitur må han ha på sokker, tynne sokker, han tar dem på under protest. Samme når vi går tur på sommeren. For å unngå vannblemmer i turskoene. Ellers går han barbeint året rundt. Eir går i singlet om hun får lov. Jeg ber henne som et minimum dekke navlen i allefall. Hun tar på seg jakke når hun skal ut. Isa kler på seg mere klær. Dis også. De liker ikke å fryse. Unger er ikke dumme. De kjenner faktisk kulde. De tåler den ganske godt og noen går med bare ankler på trass, men de aller fleste seksåringer vil ha på seg klær når de fryser. Slutt å stress. Selv om du er en frossenpinn selv så trenger ikke avkommet ditt å være det.

Men det som gjør meg mer bekymret er alle kommentarene om at vi som voksne må sørge for å “vinne kampen” mot barna. Stå i det og være prinsippfaste og sterke. Ikke la dem overkjøre oss og få det som de vil.

Og jeg tenker. Om du ser på ungen din som en motstander. En du skal vinne over. En som skal adlyde deg i et og alt. Hva får du da? Selvstendige unger som står på meningene sine og tør å stå opp for det de mener? Tror ikke det. Om det lages kamper ut av småting som en genser under en t-skjorte. Kamper som er viktig å vinne for foreldre. Da tenker jeg vi er på ville veier.

Unger skal ikke bestemme alt. Unger skal høre og oftest gjøre som foreldrene sier. Er det torsk til middag så er det torsk til middag. Så får ungen heller spise bare potet den dagen. Trenger ikke å steke pølser fordi ungen ikke spiser torsk. Bilbelte skal være på. Sykkelhjelm skal brukes. Man skal følge norsk lov og det er ikke lov å gå over gata på rødt lys. Selvfølgelig skal unger gjøre som foreldre sier.

Men unger må få komme med sine argumenter. De må få en viss råderett over eget liv.

Dis er tre år. På morgenen kan jeg si til henne at hun skal finne seg klær i skapet sitt. Hun gjør det, hun klare helt fint å åpne skapet, finne truse, sokker, genser og bukse. Og hun kler på seg selv.

Eller jeg finner frem alt, hun tar genseren og går i skapet og finner en ny som hun heller ville ha. Og hun kler på seg selv.

Det at hun kler på seg selv er SÅ mye viktigere enn at buksa og genseren passer sammen. Og når hun tar snurreskjørtet over dongeribuksa og det vrir seg i hjernen min så er det fortsatt viktigere at hun kledte på seg selv.

Vi må ikke gjøre dagene om til kamparenaer. Der vi skal vinne for enhver pris. Da vinner vi kanskje slagene, men taper krigen. Vi mister målet av syne. For målet er å skape unge mennesker som klarer seg selv. Uten å bli fortalt hva de skal gjøre. De skal ta egne valg. Som av og til er skikkelig dårlige. Som å gå ut i 13 minusgrader i tynn genser. Men det er ikke farlig å gå ut i 13 minus i tynn genser om du får muligheten til å ombestemme deg. Og det er her det er viktig at vi foreldre står støtt. Ikke først å fremst for å hindre at de gikk ut i den tynne genseren. Men at de er trygge nok til å snu og si at det var kaldt og at de allikevel vil ha den tjukke. Det er der vi skal være med ros om at de gjorde et fornuftig valg og snudde. Om de måtte sloss seg til å gå ut…. da snur de ikke. Da fryser de heller ihjel. Det ville i allefall jeg gjort. Det ville jeg definitivt ha gjort. På trass.

Så velg de ordentlige kampene. De få som virkelig teller. Og så lar man de andre bli kompromisser. Du har ikke gitt fra deg hverken lillefinger eller hand av den grunn. Lær ungene å argumentere for sine valg i stedet for at de må sloss. Som at snurreskjørtet faktisk må være over buksa fordi at begge var fine og man ikke klarte å velge den dagen. Det er en grunn. For meg en ganske dårlig. Når du er tre en veldig god og fornuftig. Buksa gikk av etter at vi fant en veldig fin strømpebukse vi kunne ta i stedet. Vi voksne liker ikke å bli diktert. Men vi går med på veldig mye bare vi føler at våre meninger og argumenter ble hørt. Hørt og tatt på alvor. Så hvorfor skal det være annerledes med unger? Ikke på alt, ikke alltid. Men ofte.

13 Kommentarer on Klær,unger og kamper.

  1. Det beste jeg har lest på lenge! Jeg er så enig!

  2. Åååååå hurra!!! Her er det to varme og et iskaldt barn… De kommer sjelden med samme antrekk på morgenen. Den eldste har hatt tynn alpindress i hele vinter og får helt fnatt når buksa er til tørk og hun må bruke en tykkere bukse. Mellomste har innfunnet seg med ull under sommerkjole på turdager men foretrekker glatt bare skuldre… Og minsten, han kunne fint bodd i Kautokeino og gått 2 km til barnehagen uten fare for frostskader.

    Hurra for å velge sine kamper, for selvstendige barn som faktisk får bestemme de tingene det er fullt mulig for de å bestemme (om de er kalde eller varme vet de best selv) og for en diskusjon mindre om morgenen (for vi har iallfall nok å ta av… Og mange av de er vesentlig viktigere enn gåsehud de 50 meterne fra bilen til barnehagen).

    • T A K K ! Kjenner meg godt igjen i alt det du skriver her og er så hjertens enig! Jeg har ett gjennomgående mantra i oppdragelsen av to egne og ett bonus barn – PICK YOUR BATTLES! Ikke alle kamper skal eller må vinnes, men kjemp de viktige – med god argumentasjon og logikk (av og til kun sett fra barnets sted 😉), vil en vinne de fleste som fatisk betyr noe. Og for de en ikke vinner – ja da får en vurdere om tvang eller trumping må til.

    • Unger er forskjellige. Og det må de få være. Og de må få fortelle hva de føler uten å bli meiet ned fordi vi tilfeldigvis er voksne. Så enig med deg!

  3. Jeg skrev også et svar i den tråden, men jeg slettet svaret mitt før jeg trykte på send. 😂

  4. Jeg har en unge som insisterer på matpakke (selv om hun bare skal i butikken nedi gata, satt på spissen) og bruker ull fra august til mai. Den andre går helst nesten naken, året rundt, og klarer seg en hel dag på en bolle fruit loops (skikkelig bra sammensatt næring).

    Jeg tror det blir folk av dem begge. Og de blir ikke hakket på når de skifter mening, som du sier. Velg dine kamper!

  5. Jeg er også helt enig med deg!
    Her velger jeg kampene mine med omhu. Jeg gidder virkelig ikke lage noe styr ut av noe jeg ikke må.
    Men å la de gå i brh i pysj eller rare, merkelige fargekombinasjoner fordi de vil velge selv, det er helt greit for meg.

    Å kalle det for krise, ja, ja! Tenk hva det vil kalles når det faktisk er KRISE da 😵

  6. Fra en fjern tid, ca 40 år siden + – så dukker det opp mange tanker og her nye insikter når jeg nå leser dette, alltid opplivet av dine inlägg.
    Når krise blir krise er krise krise och godt litt missbruket …

Stengt for kommentarer.