Så skulle man oppleve det også…

Hei.

Jeg har jobbet som kommunelege i Gildeskål i 11,5 år. Jeg har snart godt og vel 800 vaktdøgn bak meg i denne kommunen. Helgevakter har jeg ikke tall på, men det som er spesielt med helg er jo at de andre legene ofte er borte. Ikke noe rart i det. Noen besøker kjærester, andre drar på storbyweekend. Selv stikker jeg til vogna når jeg ikke har vakt. Men det betyr jo at når du da har vakt så er det bare du som er lege her. Det er ingen andre leger å rope på.

Og jeg har av og til tenkt på… hva skal finne på om f.eks Henning krasjer, Eir får blindtarmbetennelse eller noe annet katastrofeaktig inntreffer. Det er jo ikke sånn at jeg bare kan kaste vaktradioen og hive meg med helikopteret.

Fredag hadde jeg akkurat meldt meg på vakt. “Bodø legevakt, Gildeskål lege, Laila Didriksen melder seg på vakt..” Jeg satset på rolige forhold og at jeg kunne slække i sofaen med Yme og se finalen i Mesternes mester.

Telefonen min dirret. Hennings ansikt lyste på displayet. Klokka var fem og han lurte sikkert på om jeg kom hjem før Eir og Isa skulle kjøres til prestegården. De skulle planlegge søndagens fastelavensgudstjeneste sammen med presten.

“Dis har klemt fingeren! Mammaen din sier at det er skikkelig ille, vi kommer ned nå!”

Jeg tenkte at det kanskje var litt blod og en oppskaket mormor. Og rett nok. Dis kom, det var en vaskeklut rundt hånda, underleppen dirret og hun gjentok “Dæ e blo mamma!!! Dæ e masse blo!!”

Dis satt i Hennings fang og vaskekluten ble fjernet. Det var ikke litt blod og en oppskaket mormor. Det var en smadret finger og en mormor som også jobber i helsevesenet og kan skille ordentlige ting fra smårusk. Det var ingen tvil om at den fingeren måtte sendes på sykehus. Til og med Henning uten noe helsefaglig bakgrunn i det hele tatt så det.

Det føles litt sært å melde sin egen datter til vakthavende ortoped. Også litt sært å sende øyeblikkelighjelp-røntgenhenvisning. Og jeg kunne jo ikke bare legge fra meg radioen og dra.

Mormor og Henning kjørte til Bodø. Jeg dro hjem, spiste og så Mesternes mester sammen med Yme. Helten, favoritten og supermannen Ullevollsæter vant og det har aldri vært jublet høyere under taket hos oss. Yme var verdens lykkeligste gutt. Endelig var det han som han heiet på som vant! Glad og jublene reiste han til bestemor for å sove der. Livet, og en fredag kveld kan jammen være full av kontraster.

En engel av en kollega kjørte mange, mange mil og kom og overtok vaktradioen. I et helsikes snøvær og sørpeføre kjørte jeg til Bodø og var fremme 00:18. Da var fingeren ferdig sydd og ferdig gipset og Dis lå i en seng på barneavdelingen og hadde absolutt ikke tenkt å sove der. Og jeg sier helt objektivt at vi har verdens tøffeste treåring som ble sydd og gipset i lokalbedøvelse. Henning og mormor kjørte hjem, Henning skulle på jobb. Jeg og Dis sov på barneavdelingen. På rommet med flodhest på døra.

Lørdagen rant med strålende sol. Ny røntgen og visitt av en stakkars overarbeidet ortoped som gav oss lov å reise hjem. Hjemme hoppet jeg i dusjen og rakk akkurat å møte ambulansen på kontoret og overta vakta igjen. Dis var lykkelig i mormors favn og hjemme. Dog med en veldig irriterende gips på handa.

Søndag ringte jeg legevakta og ba dem utsette alle ikke-akutte telefoner til klokka ett. Det var fastelavensgudstjeneste med karneval og Eir og Isa har vært i tre møter med presten og planlagt alt fra bønnevandring til sketsj i stedet for preken. Det var en riktig fin gudstjeneste. Sketsjen gikk fint og den største katastrofen var at teksten til bibelversene de skulle lese havnet i dåpsvannet. Med det er god takhøyde og også plass for latter i kirka vår.

Vel hjemme lærte mormor Eir hvordan man lager vannbakkels. I to runder for de første ble litt flate.

Mandag morgen må jeg innrømme at helga hadde føltes veldig, veldig lang. Men jeg synes faktisk at det er godt å komme på jobb mandag etter vakt. Se folk på kontoret, vite at det igjen er folk rundt meg. Hverdagen er tilbake.

Dis dro i barnehagen. Først hadde hun en plan om at ingen skulle få se den gipsen, og hun hadde i allefall ingen planer om å fortelle hva som skjedde. Men det blir innmari kjedelig å stå med handa bak ryggen mot en vegg hele dagen så det ble fort glemt.

Det gikk bra, ingen har varige mén, tror vi ikke i allefall. Får jo se på fredag hvordan den fingeren ser ut inni der, men det virker lovende så langt. Jeg er glad for at ungene har en pappa, de har besteforeldre, vi har venner, det finnes løsninger og ja, det går bra, selv om jeg har vakt og ulykken er ute på hjemmebane.