De små katastrofer i livet..

Hei.

Det var sen kveld, hjernedød underholdning på tv.

På loftet hørtes først ei dør som ble åpnet med et smell, så kjapp tassing over loftstua før soveromsdøra vår ble åpnet med et brak og lukket med et enda større et. Et klart signal på at det nok var sengetid.

Jeg tuslet opp, gikk på badet og pusset tennene. Over vannet som fosset ut av krana ble det etterhvert umulig å overhøre dype hulk og gråt fra dobbeltsenga.

Det var mørkt der inne, men i lyset fra badet så jeg henne sitte oppreist midt i senga..

“Hain pappa svara mæ ikke!!!! Hain heinta ikke puta mi å ikke tæppe mett!!!! Hain si ingenting!!!”

Blikket jeg fikk da jeg prøvde å si at pappaen ikke lå der, men satt nede i stua, og følgelig ikke svarte var kaldt som is! Komme her med sånne utsagn. Det var natt, da skulle da vitterlig pappaen ligge der å gi henne pute!

Hulkende og forlatt av faren gikk hun på do, snøt seg og kravlet til sengs. Jeg hadde funnet puta hennes på gulvet og la teppet rundt henne. Jeg tok med vannflaska hennes for å fylle nytt vann mens jeg pusset ferdig tennene..

Over vannet fra krana lød nye hulk.

“Noen har stjælt flaska mi!! Æ hadde dein hær!!!”

Lille venn, mamma har bare fylt i nytt vann.

Blikket jeg fikk da hun røsket flaska ut av hendene mine fikk meg til å legge meg ytterst på kanten, på mine nøye tilmålte ti cm så lille frøken isprinsesse ikke skulle forstyrres mer enn nødvendig.

Da jeg kjente at søvnen akkurat holdt på å komme lød det:

“Mamma!”

Mhmmmm

” æ vil at han pappa henta puta mi å han vet at æ lika lite vann som e varmt! No ska æ søv!”

Av og til, sånn noen ganger, så er det å være mamma en rimelig utakknemlig oppgave må jeg si.

En gang… en gang… hevnen er søt sier jeg bare… da skal jeg traske inn på et ungdomsrom, krasje midt i senga der og breie meg ut mens jeg forventer full forpleining….

men når jeg tenker etter så er det mulig hun bare roper på pappaen da og..