Hei.
Det var på mange måter for godt til å være sant. Fire unger som alle sammen gledet seg til å storme ut etter frokost.
Vi er endelig tilbake i vogna. Vintercamp, snø, planen var årets og sesongens første skitur.
Dis hoppet opp og ned mens Eir prøvde å kle på henne skisko, Yme var ikke til å stoppe. Til og med Isa var ved godt mot og gledet seg til å komme seg ut i løypa.
Dagen var fin, man så blå himmel, ingen vind og det var passe kaldt.
Nå skal vi prøve ei ny løype sa jeg. Så da må vi først bære skiene opp veien her og så er nok inngangen til løypa bak her..
Der var jo ikke noe inngang til noe løype. Etter å ha bært skiene rundt hele Valnesfjord helsesportsenter for å ende opp ved utgangspunktet der ungene først hadde ment vi skulle starte sto ikke mammaen høyt i kurs.
Ta det som en oppvarming sa jeg. Men vi fikk nå endelig på oss skiene.
Hold til venstre nå sa jeg. Jeg ville nemlig fortsatt prøve den andre løypa.
Og Yme satte av gårde, med Isa på slep. Og holdt til venstre i første kryss og raste så avgårde rett frem..
Yme har ventet sånn ca et år på denne dagen. Å få gå på ski igjen. For å trene til å bli verdensmester.
Og verdensmester tror jeg han blir for det var først etter nesten en kilometer, da en monsterbakke skapte såpass trøbbel for mesteren at jeg klarte å ta såpass innpå at de hørte at jeg ropte at de var gått feil vei….
Dis var fortsatt ikke kommet til andre kryss da vi kom tilbake. Hun husket fra i fjor at man skulle stå med bøyde knær og rompa ut og gi fart med stavene. At vi i fjor trente i en nedoverbakke og ikke på flat mark var en liten detalj hun nektet å høre på..
En stakket stund var vi samlet. Henning måtte en strafferunde tilbake til bilen for jeg hadde glemt sekken med de dyrebare sjokoladekjeksene.
Nå følger dere denne løypa her, så vil dere se en gapahuk nede ved elva etterhvert. Der kan dere vente…
Yme og Isa forsvant, Dis begynte endelig å skjønne at hun faktisk måtte gå fremover og ikke stake. Med Eir som en stødig klippe på siden av seg gikk det fremover om enn i et noe annet tempo enn de der fremme. Strekk i feltet, er det ikke det det heter?
Ok, så er den gapahuken der litt enklere å se på sommeren. Isa og Yme nekter, selv etter å ha sett dette bildebeviset for at de sto en gapahuk der på høyre side av løypa.
Dis var sliten. Skiturer er visst ikke SÅ veldig gøy. Vi var i ukjent område og det var noe uvisst om det var lengre å snu eller lengre å gå runden rundt.
Henning og Dis snudde, jeg og Eir gikk videre på jakt etter mesternes mester og storesøsteren.
Vi kom til bilen, ingen der…
Men ved utgangspunktet satt en meget fortørnet mesternes mester. Uten hansker, for de lå i lomma til pappa. Han hadde rukket å legge dem der de tre minuttene vi alle var samlet på turen.
Jeg gikk for å være motivator for Dis. Eir og Isa kom etter. Vi gikk, og gikk. Ingen Henning og ingen Dis… jeg ringte Henning. Han hadde funnet en snarvei rett over haugen..
Da ramlet Isa. Som til da hadde vært både på villspor, blitt kjørt overende av to hunder, ikke fått sjokoladekjeks på noe som helst tidspunkt og blitt beskyldt for å overse en gapahuk. I tillegg var blå himmel forvandlet til tungt snødriv. Nå var det nok! Men med litt trøst og forsikring om at hvis hun ikke hadde gått etter Yme når han raste avgåde feil vei så ville vi alle nå vært milevis unna både bil og utgangspunkt på jakt etter mesternes mester, så ble tårer tørket og vi kom oss over haugen og tilbake til bilen.
Der en nå iskald og forlatt mesternes mester satt. Han hadde jo sagt at han ikke ville være med å hente pappa og Dis, men når alle de andre dro hadde han jo ombestemt seg.
Men da fikk han ikke på seg ski og ikke ante han hvor vi var.
Nå manglet kun Dis ved bilen. Noe usikker på om det var gledestårer over å ta av skiene eller andre tårer men de siste tjue meterne var i allefall umulige å gå uten dype hulk og såre skrik.
Man skal ikke kimse av sjokoladekjeks og kanelgiffler… Gråt, sinne og iskalde fingre.
Alt fikses med sjokoladekjeks. Og ikke minst ei vogn, med varme, ulletepper, iPads og tegnesaker.
Jeg og Henning avsluttet med å måke taket på spikerteltet og da vi også kom inn var faktisk alle enige om at det hadde vært en fin tur.
I morgen skal vi ake ved vogna. Og grille pølser.
For i kveld ble det taco. For i følge Dis må man ha taco.
