Hei!

Førjultid er en tid spekket av tradisjoner. Som umulig kan brytes. Og når to møtes og bestemmer seg for å bo sammen og starte en familie så blir det jo ikke bare dobbelt med tradisjoner, det blir trippelt. For man har jo gjerne med seg litt hver og så prøver man i tillegg å lage noen egne, felles.

Pynt er en ting, men der det virkelig baller på seg er jo når det kommer til mat. Hvis man har vettet i behold så finner man seg, som et minimum, en livspartner som er oppvokst med samme julemiddag som deg selv. Her i huset gikk det med et nødskrik. Vi er begge oppvokst med ribbe, men Hennings familie har liksom mest hatt den ribba som tilbehør til lutefisken. Jeg kan spise et stykke lutefisk om jeg må, men det er altså slett ikke nødvendig for å nyte ribba. Men Henning blir lykkelig, så nå er det snudd, vi har litt lutefisk (hvis svigermor koker) og masse ribbe. Og så har jeg trumfet gjennom mitt tilbehør mens han tviholder på den epla og sviskene. Som jeg alltid må koke etter at vi egentlig burde sette oss til bords fordi jeg glemmer dem.

Men så har man alle de andre tingene som må til for at det skal bli jul. Henning har med seg noen lekkerbisker. Kryddersild for eksempel. Nydelig. I år innvidde jeg Eir i svigermors oppskrift. Den ble like god som alltid.

Særlig på vørterbrødet som jeg har laget som en helt ny tradisjon bare fordi jeg vil.

Yme får ikke jul uten hvit gomme. Ikke jeg heller for den del. Den smaker også godt på vørterbrødet.

Men det jeg virkelig falt for på min første julelunch hjemme hos svigers var jo den hjemmelagde leverposteien. Nydelig.

Jeg sier eder! Om dere ikke er vant til hjemmelaget leverpostei så ikke la dere lede ut i fristelse! Og om den utkårede så ber på sine knær om at du må trylle frem denne kulinariske lekkerbisken på kjøkkenet så stikk fingrene langt inn i ørene og rop LALALALALALALLALALLALALALA!!! helt til han eller hun gir seg.

Jeg viste ingenting av dette der jeg som ung tjuefemåring for første gang spiste julelunch hos svigers. Så jeg tenkte: “leverpostei, hvor vanskelig kan det være?”

Det er slett ikke vanskelig. Det er bare helt jævli! Helt grønnjævli! Unnskyld språkbruken. Første gang jeg laget det selv var jeg høygravid med Yme. Det var enda værre. Med alle luktesanser på høygir er IKKE leverpostei det du skal lage.

Det gikk ikke så mye bedre sist.

Nå i helga var jeg faktisk angrepet av et aldri så lite virus som dempet luktesansen betydelig. Det hjalp. Jeg brakk meg og hang over vasken mens jeg prøvde å puste langsomt ut og inn bare et par ganger.

Leverpostei lages av lever. Rå lever… det lukter altså så inn i det grønne motbydelig. Det finnes bare en ting som lukter værre. Det er spekk. Som er den andre hovedingrediensen. Har du åpnet en pose spekk?? Jeg anbefaler neseklype.

Videre skal du lage hvit saus. Greit nok. Men hvit saus med sardinsø, allehånde og pepper er altså noe ganske annet enn den man har på fiskebollene.

De beste ingrediensene i leverpostei er sardiner og rå løk. Da er det ille liksom..

Lever, spekk og løk skal males sammen i en kvern. Jeg har oppdaget at min datter ikke eier brekningsreflekser. Hun tok oppgaven på strak arm..

Videre at Yme ikke eier luktesans.. “e dæ sjokolade?” Nei, min kjære sønn, denne suppa her er vel så langt fra sjokoladekakerøre som man kommer..

Men Yme liker hjemmelaget leverpostei! Og han ofrer både luktelapp og fremtidige behandlingstimer for PTSD for å få den ferdig.

Så han røret og han røret.. og det ble alldeles nydelig bra. Mens mammen diskret sto å brakk seg i bakgrunnen.. og prøvde å lukke øynene for at dråper med lever, spekk og hvitsaus danderte skapdører og kjøkkenvegger pga en litt ivrig rører…

Så helte vi guffa i former og inn i ovnen. Og man skulle tro at man var reddet. Men den duften som brer seg i huset når man steker leverpostei. Kun feber, frostrier og kollaps på sofaen reddet meg..

Men så!!! Ferdig leverpostei! Nydelig avkjølt og stivnet. På nystekt vørtebrød, vanlig brød, allslags brød… det er så godt!!

Jeg kan ikke fatte å forstå hvordan så fæle greier, bearbeidet i en enda værre prosess kan bli så bra? Men det blir det altså.

Yme har spist en boks allerede, til avveksling fra gommen. Vi har levert en boks til presten, tradisjonen tro, han får heller unnskylde språkbruken i innlegget. Svigers fikk en brødform. Og resten koser seg i fryseren til jul.

Og neste år, da er all lidelse glemt og man starter på ny, optimistisk som alltid. For man må jo ha leverpostei til jul, og SÅ ille kunne det da ikke være??

4 Kommentarer on Leverpostei… en lidelsesreise…

  1. Hei
    Lo godt når jeg leste innlegget😂 jeg bruker fetribbe for å slippe spekket, i min oppskrift skal det være litt rent svinekjøtt også, både biligere å enklere å ljlpe fet ribbe😉

  2. Vi bruker renskåret kjøtt fra koteletter i tillegg til spekk og lever. Tror du må ha ekstrem luktesans, for det lukter da virkelig ikke noe særlig? Hos oss spiser vi helst leverposteien lunken, varmer en bit litt i microen og har den på hjemmebakt brød, gjerne vørterbrød. Mmmmmm!!!

Stengt for kommentarer.