Endelig desember.

Hei.

Vi har vært litt sånn haltende på etterskudd i år. Med noen kursdager, møter og en tur til Tallin så var det litt sånn småpanikk i leiren når vi så hvor fort 1 desember nærmet seg.

Heldigvis og takk og lov så har Henning hatt fri hele uka. For selv om han gjorde en innsats først i november så var det jo noen meter med lysslynger som ikke var hengt opp enda.

For vi snakker naturligvis om julelys. Og den siste uka så har jeg begynt å lure på om det er jeg og Isa eller om det er den gjengse beboer her som gleder seg mest til julelysene våre tennes? For jeg har fått spørsmål fra stort sett alle pasienter, på butikken, på kafeen, på melding og per mail om når de lysene skulle skrus på.

Nå har vi aldri tent dem før 1 helg i advent. Eller 1 desember, alt etter hva som kommer først. Men i fjor tror jeg den første søndagen i advent var litt tidligere. Det virker sånn.

Torsdag ettermiddag og kveld var det hektisk aktivitet i Casa Didriksen. For, når julelysene tennes ute, så må gangen være pyntet. Med det hvite juletreet og nissene. Ja, jeg er litt firkantig der altså.

Så mens Henning gjorde ferdig de siste fire timene i stige pyntet jeg og ungene i gangen inne. Den gangen måtte først ryddes så jeg tok faktisk fri etter lunch for å få det hele i havn.

Den vanlige diskusjonen om hvem som skulle sette på stjerna kom jo. Og jeg var HELT sikker på at jeg tok bilde i fjor og at det skulle være enkelt å finne ut hvem det var sin tur i år. Det finnes ikke et eneste bilde av det. Så det ble loddtrekning. Yme fikk ikke være i kurven da vi har bilde av ham for to år siden som setter på stjerna. Så neste år må det bli enten Isa eller Dis.

Videre la jeg ballen død om glitteret. Ungene, bortsett fra min kjære Yme, mener det er finere at glitteret går rundt og rundt.. Så de får ha det sånn på dette treet og så bestemmer jeg på treet i stua.

Vi kom i havn med gangen. Og Henning kom inn sånn kvart over tolv og var ferdig med alt av lys ute. Med unntak av et juletre det var litt sent å hente midt på natta.. Henning er ikke den som gjør ting halvveis. De julelysene tåler en orkan, det lover jeg.

Eir var jo i fjor noe lunken til hele julebelysningen. Hun mente vi var gale. Ikke bare gale, mer som besatte av julelys. Jeg har tenkt at hun kommer nok over det. Og se, hvem var det som etterlyste det grønne juletreet på nordveggen når jeg og Henning tenkte vi skulle la det få gå til de evige jaktmarker.

Eir skulle feire bursdag på fredag. Og som det endelige bevis på at hun faktisk er min datter og har et gen som er kodet for julegalskap og julelys ville hun at tenningen av julelysene skulle foregå på festen.

Hele familien måtte i arbeid. For til forskjell fra i fjor der det var en knapp å trykke på så er det i år fire kontakter som må settes i. Så jeg sto på et sted, Henning på et, Isa på verandaen og Eir foran huset mens gjestene talte ned.

Og det ble lys. Og jeg elsker det. Og elsker Henning. Som sikkert kan klokke inn en 10-12 timer i stige for at jeg skal glede meg til jul.

Resten av fredagskvelden gikk med til å henge opp adventstjerner inne i vinduene, julegardiner på kjøkkenet og ikke minst noen pakkekalendere som skulle henges opp.

Nå er vi sånn passe i rute. Adventdukene har kommet på. Lysene er klare til i morgen og planen er nybakte lussekatter til vi synger Tenn lys.

Desember er fantastisk. Litt stress, men slik skal det være. Men mest kos. Vi har sett skomakergata og flere andre kalendere. Og Julekongen som felleskalender til kveldsmaten. Vi har vært på julegrantenning og nissene fra Tallin har fått hedersplass. Vi gleder oss til jul.