Handballtrening…

Hei.

Onsdager her i huset har vært ettermiddager med blandete følelser.

Isa har likt dem, for hun får dra på handballtrening. Eir liker dem, for hun får dra på skyting. De to minste…. mer sorgtunge der de onsdag etter onsdag har blitt forlatt hjemme.

Små steder har mange fordeler. Men en av de store ulempene er at hva du kan velge i av aktiviteter på fritiden ofte er avhenging av hvor ivrige foreldre det finnes på kullet du tilhører. Yme er således ikke født under en lykkestjerne da det per nuh ikke er noen ting her han kan være med på. Hvordan man da skal kunne bli en mesternes mester er jo et fryktelig dilemma å finne ut av..

Eir og Isa har vært mer heldige. Isas kull har nemlig tilbud om handball. Og av alle i verden så er altså undertegnede hjelpetrener. Jeg har ikke peiling på handball i det hele tatt. Altså, jeg vet at man kaster ballen og at det er en treskrittsregel. Ut over det så er det veldig lite jeg vet. Men i kriser, når ingen av de andre, de som har peiling på handball, kan, så klarer jeg å passe på noen unger i en hall..

Problemet i dag var at Henning var opptatt på skytebanen.. så Dis og Yme måtte bli med på handballtrening. O store lykke. De svevde en meter over gulvet..

Yme har vel ikke vært så lykkelig siden han fikk hinderløypa montert i hagen. Hele han formelig ristet og han var intenst konstentrert og jeg vil påstå den som var mest fokusert om å faktisk spille handball av alle som var til stede. Han gav ikke ved dørene og startet treningen med å kaste ballen rett i tryne på Isa. Hun fikk jo følgelig nesten neseblod og han sukket tungt over at jenter ikke konsentrerer seg i det hele tatt og ikke klarer å ta imot en ball…

Han ble rullert over til de to som kastet hardest og fikk endelig litt motstand han syntes var ham verdig. Etter å selv ha fått en ball i tryne, tappert blunket bort alle tårer og pustet inn og ut sju ganger før han tappert sa ” det gikk HELT fint” erklærte han ut at NOEN jenter kunne kaste ball på ordentlig.

Dis. Tre år med hele seg og med en klar oppfatning om at hun er verdens naturlige midtpunkt.

Jeg tenkte jo at om hun bare fikk en ball og kunne løpe rundt så gikk det vel greit.

Det var moro i fire minutter. Så stillte hun seg i kø for skuddtrening.

Etter fem runder var jo det fryktelig kjedelig. Hun hadde helt andre planer.

Liggende på mage, med knyttnever og føtter som slo i gulvet utstøtte hun vræl som kun Isa og Yme klarte å overhøre.

“Æ VIL AT ALLE SKA LEK ME MÆ!!!!!” “Æ VIL IKKE VÆR ALEINA!!!!”

Jeg ba et nå meget fortvilet og omsorgsfullt håndballag overse henne. Det gikk jo ikke. Fire jenter satt straks og strøk henne på håret og tørket krokodilletårer mens de forsikret henne om at de absolutt heller ville leke med henne enn å spille handball.

Jeg tenkte at jeg måtte jo prøve å redde inn dette her. Så jeg tok Dis med meg opp på skytebanen for å overlate problemet til Henning. Det ble bråstopp i døra. Dis har særdeles liten interesse for skytevåpen og smell som hun ikke produserer selv hadde hun også svært liten sans for.

Tilbake på banen var det nå kun Yme som fortsatt øvet på skudd. Laget hadde tatt seg drikkepause.

“Kanskje vi kan leke Haien kommer?” Stor jubel. Jeg gav opp..

Den neste timen lekte vi stiv heks, haien kommer og katt og mus. Dis deltok med hjerte og sjel og var både hai og katt og mus.

Da vi hadde samling til slutt var alle enige om at dette var den beste håndballtreningen noen sinne! Bortsett fra Yme som mente det hadde vært litt mindre håndball enn han trodde en håndballtrening skulle inneholde.

Så sånn er det. Som sagt, jeg har lite peil på handball, men ungene fikk nå rørt seg. Ingen stakk av og det var lite klaging. Humøret var godt og stadig stigende. Og så satser jeg alt på at de andre trenerne plukker opp restene og strammer inn slakken neste gang. Og så tror jeg muligens at vi må prøve å få barnevakt til Dis neste gang det krasjer og både jeg og Henning må stille på trening/skyting..

Dis… hun var storfornøyd. “Dæ va ei bra træning mamma!!” Så det så..