I’m back…

Hei.

Det ble en veldig lang bloggpause. Det har ingen dramatisk grunn, mer en skikkelig kjedelig en. Jobb.

Jeg har vært på jobb og vakt en smule mer enn vanlig og jeg fant ut at jeg bare måtte legge bort tanke på blogg noen uker.

Men nå er ting i vater igjen og jeg er veldig glad for alle meldinger om at dere har savnet bloggen.

Noen ganger så blir jo ikke ting som planlagt. Og det var på ingen måte planlagt at jeg skulle bo på kontoret en par, tre uker. Men ting har ordnet seg. Svigermor har jobbet hardt i kulissene og ungene har fått ta sin del.

Og unger er fine ting. Eir har passet og laget mat. Isa har vokst og har nå utvidet reportoaret på kjøkkenet. For Eir har jo også glimtet med sitt fravær noen ettemiddager. Og Isa kunne en kveld stolt fortelle at hun nå er klar for hybellivet for nå kan hun lage både Grandiosa, ostesmørbrød og nudler. Og te. Jepp, i en alder av ni kan hun nå det den gjengse hybelboer overlever på i skoleuka.

Dis og Yme har pendlet mellom hjemme og bestemor og har på utmerket vis avfunnet seg med beskjeden: NOEN kommer og henter dere i ettermiddag. Og de har blitt hentet. Hver dag. Det er bare Isa som ved et par anledninger har blitt avglemt. Innmari vanskelig å huske at hun er på pianotime hver torsdag. Heldigvis husker hun timen selv.

Ingen har fått store traumer, ungene fikk vært i bassenget i allefall en av ukene, alle andre fritidsaktiviteter er gjennomført. Alle har spist, alle har sovet et eller annet sted. Klesvasken ble tatt men ingen klær brettet og den siste uka måtte dagens antrekk dras frem fra haugen på vaskerommet hver morgen.

Men av og til er det sånn. Og dårlig samvittighet har ingen av oss. For vi har de jobbene vi har. Sånn er det bare. Faktisk.

Men nå. Nå er det mer normale tider i sikte. I helga har det vært lave skuldre og campingvogn. Isa fikk være hjemme. Hun var invitert i bursdag, kjøpte seg en boks Spaghetti ala Capri og flyttet inn til bestemor etter skolen på fredag. Så frem mot en helg uten småsøsken, uten mas om turgåing. Eneste skår i gleden er at Martine Lunde røk ut av skal vi danse.

Jeg, Henning, Dis og Yme gikk tur. Eir fikk nyte ensomheten i spikerteltet. Hun har vondt i et kne.

Vi gikk først feil vei. Turen ble dobbelt så lang som den skulle. Men det gjorde ingenting. Humøret var stort sett på øvre del av skalaen. Ingen store sammenbrudd eller kriser. Turkaffen jeg kjøpte til Henning på XXL fungerte. Sjokoladen som lå i vogna var spiselig og kjeksen var god. Og utsikten, når vi endelig kom dit vi skulle var upåklagelig. Livet er godt på camping. Som alltid. Og på onsdag, da kommer mormor!