Hei.
Jeg skal ikke lyve. Klokka halv åtte søndag morgen var det ikke veldig mange positive ansikter å se i Casa Didriksen.
“Hall åtte mamma!!! Førr å fær tel Arnøya?? På gudstjæneste?? Seriøst???”
Jeg var helt seriøs. Jeg har aldri vært på gudstjeneste på Arnøya. Ikke Henning heller. Faktisk så ante vi før i dag ikke hvor bedehuset var det ute heller. Jeg har vært der i noen sykebesøk, Eir har vært der på skoletur. I fjor gikk vi en fjelltrimpost der ute. Det var på høy tid å utvide sine geografiske og åndelige horisonter.
Ferga gikk klokka ni. Vi tok med niste og laget oss frokost på ferga. Tror Torghatten Nord har litt å lære av oss. Jeg er sikker på at flere hadde tatt ferga til Arnøya klokka ni en søndag morgen om det var sånn frokostbuffet der hver dag..
På bedehuset var kaffen klar. Og kakene. For gudstjenesten skulle jo ikke starte før elleve. Så da ble det kirkekaffe både før og etter. Og all ære til kakebakerne. Det var tommel opp fra alle.. og så hadde de bøker der.
Gudstjenesten var fin. Den handlet om å bry seg om hverandre. Og om kjærlighet. Gud skapte mannemennesket og damemennesket og det ble en masse sønner etter den der dama og mannen. Yme satt konsentrert og lyttet. Med en rynke i panna lente han seg over til meg : “du mamma, dæ e jo ikke nok å bærre vær mainn å dame, di må jo gjær di dær greian førr å få onga! Veit ikke hain Jon dæ?” Jeg vet altså ikke om det er Jon’s måte å holde prekner eller om det er våre ungers tankegang som gjør at vi alltid havner i diskusjoner om forplantningsmetoder under prekenen.
Det var noen fine salmer, Måne og sol, Kjærlighet fra gud… og så var det noen helt umulige salmer, både i toneleie og tekst..
Dis var eksemplarisk, Yme samlet inn kollekt, Eir delte ut nattverdsvin. Og så var det plutselig ferdig og ny runde med kaker. Isa hjalp til med oppvasken. Vi begynner altså å naile gudstjenester.
Når man drar til Arnøya på gudstjeneste er det ikke bare å dra hjem igjen. Eneste ferga går 16:45. Det var endel timer å slå ihjel.
Vi slo de første ihjel med å gå tur til Batteriet. Bunkerser og kanoner fra krigen. Yme og Dis syntes det var topp. Isa likte det ikke, hun har litt for livlig fantasi til at sånne steder er trivelige. Eir passet fint inn med lydhøre pensjonister.
Det var skiftende vær for å si det mildt. Men mest fint og utsikten upåklagelig. Og en alldeles praktfull regnbue. Nå er regnbuen gitt oss av Gud sier bibelen, som bevis på at det aldri skal komme en ny syndeflod. Etter alt regnet de siste ukene var det akkurat det vi trengte å se, for jeg må innrømme at tanken på syndeflod har slått meg noen ganger de siste ukene.
Og det å se ting fra andre vinkler er jo alltid interessant… Fugløya er ikke den samme sett fra Arnøya altså..
Dagen ble avsluttet med middag på fantastiske Arnøy Brygge. Jeg og Eir gikk for grillet tørrfisk, Dis gikk for fiskepinner og chips.. Hun forsøkte å spise i ro og fred og var noe skeptisk til presten som bordkavaler. Men det gikk strålende og på slutten spise de dessert som de beste venner. 
Så tok vi ferga hjem. Og det var på nippet vi kom med. Siste bil og ikke plass til fler. Mormor så for seg overnatting på Arnøya og blodtrykket steg… men vi kom med og vi kom oss hjem. Fugløya er atter i riktig perspektiv og vi er en opplevelse rikere. Og mormor kan krysse av Arnøya på besøkte steder i Gildeskål…
