Hei.
På fredag kan man si at det var lykke i heimen. Mormor kom. Det er hele to uker siden hun var her sist, litt usikker på hvordan vi har klart oss. Skuldre sank flere hakk og unger gikk rett inn i mormormodus..
Det har regnet hele helgen. I går regnet det hele dagen. Gråe tunge skyer hang lavt og det var ikke et solglimt å se. Selv med mormor i hus så kan en hel helg innendørs bli noe intens. Det er grenser for hvor mye energi husets vegger klarer å absorbere.
Så da det lettet litt i formiddag bestemte jeg meg for at etter middag i dag skulle vi gå på tur. Mormor har jo turklærene liggende i bagasjerommet, klar for alle eventualiteter.
Husets beboere hadde ikke tenkt seg på tur. Halveis oppi lia her var jeg allerede superteit, grusom, fæl, dum og helt uforståelig. Yme hadde ingen forståelse for hvorfor han måtte traske opp et fjell mens regnet strømmet ned i strie strømmer. For det begynte jo selvfølgelig å regne igjen rett etter at vi gikk hjemmefra.
Dis trasket i vei. Vekslet på å skyve mormor foran seg og dra henne etter seg. Mormor hadde knapt pust igjen, og det var nok like greit, for det var nok like før mormor og Ymefar ble uvenner oppi lia der. For tiradene som kom fra ham var ikke nådige mot noen. Ei heller en mormor som var enig med mammaen om at det var på tide med litt frisk luft.
Men så snudde det. Som det alltid gjør. Etter tårer og snørr og utallige “teite, dumme deg!!” skar sola gjennom skyene og Yme fikk ferten av champinjongene som vi forlot i granskogen forrige helg fordi vi kanskje trodde det var hvit giftig fluesopp.
De var der enda. De hadde vokst seg gigantiske og vi fikk med oss hjem noen prakteksemplar. Tenk at det vokser champinjong her.
Videre var vi jo straks oppe på toppen. Yme, Isa og venninnen kom dit først og Yme kunne altså ikke forstå at jeg, som var den som absolutt ville på den fjellturen, ikke klarte noe bedre enn en fjerdeplass? Dis fikk femteplassen og til slutt kom mormor også opp!
Dis var veldig fornøyd med seg selv. Hadde dratt mormor med seg hele veien, helt opp!
På toppen var det sol. Nybakte ostogskinkehorn, sjokolade og kjeks. Selv Yme var soleklar på at dette var en fin tur. En flott tur på alle vis!
Mormor som så døden i hvitøyet opptil flere ganger ved flere stup på vei opp mente vi skulle gå den enkle og breie veien ned. Jeg prøvde å si at den var dobbelt så lang, men ingen hørte vel på meg.
Så da ble det langtur da. Tre timer til ende gikk vi tur i dag. Og ungene var, etter den første grusomme lia, strålende fornøyde. Ok, kanskje strålende ikke er ordet som beskriver Isa på tur noen sinne, men hun var i et ganske greit humør. Hun hadde tross alt med en venninne.
Vi tok en pause til lengre ned. Så på solnedgangen og diskuterte hvem som hadde refleks innsydd i jakken og ikke, for det begynte å bli klart at det kom til å være mørkt når vi kom hjem.
Det er altså merkverdig. Hver eneste gang er det rop, hyl og tenners gnissel før vi kommer oss ut døra. Klaging, kjefting og en del tårer på første del. Så blir det bra. Hver gang. Det er noe spennende å se (som en gigantchampinjong), det er noe fint å se (som en solnedgang) det er noe koselig (som å holde i handa til storebror når man går) og det blir bra.
Så fatt mot når du står der, i gangen og har mest lyst til å trykke stilongsen du står med i handa inn i munnen på den som skal ha den på. Eller du har lyst til å kaste å støvlene i veggen og gå alene bort, i sinne… Om du bare overlever den halvtimen der. Senker toneleiet og snakker rolig og bare får dem og deg selv ut av døra.. så blir det bra. Om de husker deg med glede for det er en annen sak. Men kanskje husker de det når de står der selv, og presser støvler på en unge som tviholder seg fast i trappa.
I allefall. Mormor kom seg opp til topps. Fornøyde og trøtte unger la seg litt for sent. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur. I dag også.