Halleluja…… utegudstjeneste…

Hei.

Jeg og ungene hadde et mål for dagen. Utegudstjeneste i Følvika på Sandhornøya. Et sted der kun aposlenes hester og ATV’er kommer seg.

Dagen rant med nydelig vær. Alldeles nydelig. Sol og 18 grader. Yme kunne tenke seg minst hundre ting han heller ville bruke dagen på enn en utegudstjeneste. Han var tross alt i kirka forrige søndag! Dis på sin side var positiv til opplegget. Det medførte nemlig en time i bil, og i bilen var DVD-spilleren…

Vi hadde med oss campingstoler. Benket oss på ytterste fløy.

Bakteppet, eller altertavlen som presten sa var vakker. Blå himmel, hav og fjell.. kan det bli bedre?

Jon holdt en akkurat passe kort preken. Dis holdt ut, matet med kjeks av en god venninne på raden bak og juice som mammaen hadde tatt med. Jeg hadde også med sjokolade i tilfelle skikkelig krise.

Det hele så ut til å gå alledeles nydelig. Vi var faktisk kommet helt frem til “ære være gud i det høyeste”… vi sto og sang med på ” og fred på jorden” og alt det der. Dis vakkert balanserende på benken.

“Halleluja, halleluja, halleluja” Det kunne ha stoppet der. Det kunne ha vært en vakker avslutning på en vakker gudstjeneste på er vakkert sted.

Har dere sett filmen “Kaptein supertruse”?? Ikke? Det har Dis. Hun burde sikkert ikke sett den. Er sikkert femårsgrense eller noe. Men det har hun. Til gangs. Og i den filmen er det en noe spesiell versjon av en Halleluja-sang..

Så der sto vi. Siste tone av halleluja var ebbet ut. Dis trakk pusten. Dypt og langt og sang av full hals: HALLELUJA!! BÆSJEBLEIE!! HALLELUJA BÆSJEBLEIE!

Det var et par storesøstre som knakk sammen i latter. En storebror som ikke visste helt om han fra nå av skulle se på sin lillesøster som sin store helt eller om han skulle rynke panna å se strengt på henne.

Presten gav tommel opp og jeg tenker at “jaja, så får vi gi av oss selv litt denne gangen” Det kunne vært værre. Kunne vært mye værre.. Tror jeg. Kunne det det? Jada, det kunne det.

Etter gudstjenesten var det egentlig sånn bokbad. Ville vært veldig interessant å hørt på, men etter bæsjebleieseansen var grilling lengre bort i fjære, på trygg avstand fra folk mer forlokkende. Ikke at vi var alene. Gode venner og nye venner var med. Ungene lekte og pølser ble spist for fjerde gang på ei uke. Livet var bra.. og om dere lurer, de middagspølsene var frosne så de måtte tines..

Og dagen ble avsluttet med bading på stranda. Dis var helt under og hadde på ingen måte tenkt å komme opp. Yme fikk trent på løping i sand og løping i vann, begge deler nyttig i mesternes mester..

En nydelig dag. Lading av batterier. Selv med bæsjebleiesang og det hele. Men sånn er det med unger. De høres. Til tider veldig. Men gjør det noe? Nei, det gjør ikke det. Faktisk.