Hei.
Jeg hadde vakt i helga. Henning og Eir var i Beiarn på skytestevne. Mormor var hyret inn som barnevakt. Eller som Dis sa: “no kain vi lek at du passa mæ mormor..” Vet ikke helt hva hun mente mormor ellers gjorde, men de lekte nå at mormor var barnevakt hele lørdags morgen..
Alle de små hjerter gledet seg og mormor styrte skuta med stø hand mens jeg var ute og forsøkte å helbrede både det ene og det andre.
Søndag morgen så Yme for seg å sove lenge, spise frokost foran iPaden og trene uhindret i hinderløypa frem til middag. Mormor (egentlig mammaen) hadde andre planer. Vi skulle jo i kirka. Utdeling av seksårsbok.
For to år siden var vi på utdeling av fireårsbok. Det var en riktig svett affære, og når jeg leser innlegget fra den gang ser jeg at mye er det samme. Sløyfa, lånet av kjeks fra mer erfarne fjellfolk, unger som synes det er pyton… men jeg synes det er viktig å delta på slikt. I det hele så er jeg, som de som har fulgt denne bloggen vet, en stor fan av den norske kirke. Selv om jeg er litt utsikter på hele den gud og jesusgreia.
I allefall. Gudstjeneste med utdeling av fire og seksårsbøker bruker jo å være trivelige greier. Så det var ingen bønn, vi skulle i kirka.
Jeg måtte en tur innom kontoret så mormor fikk ansvar for å få ungene til kirke. Jeg varslet både AMK og legevakta om kirkebesøk og sa at om det ikke var hjertestans så var vakthavende litt okkupert den neste halvannen timen.
Jeg rakk kirka med god margin. Fem minutter. Dis sto i dokø. Man kan ikke tisse i buksa i kirka så det var greit å ha sånt unnagjort på do. Yme og Isa satt i kirkebenken. Yme så ut som alle verdens sorger. Her hadde man altså er fin og ubrukt søndag. Så måtte man sitte her. I kirka. Han gikk pliktoppfyllende opp da fire og seksåringene skulle øve på “hvem har skapt alle blomstene, han mimet både blomster og fugler. Og kom ned igjen med skuldrene nesten i bakken. Han sukket tungt da presten sa at alle barna kunne få gå inn i prosesjon. Et sted gikk grensen, her skulle det altså ikke være noe holding i hender med en tilfeldig annen seksåring, så han holdt god avstand og gikk bakerst med en mine som ville glidd rett inn i en begravelse.
Når han hadde sukket seg gjennom både “måne og sol”, bibelvers og den der hersens “hvem har skapt alle blomstene” med armbevegelser (kan de ingen andre sanger i den kirka?) var det endelig tid for å få den boka. Han gikk med raske skritt opp for å få det overstått. Fikk bok, men måtte jo sitte der oppe. Blant glade og fornøyde barn. Til alle hadde fått.. Livet er av og til så ufattelig tungt…
Det tok seg noe opp etterhvert. Han fikk hoppe rundt alterringen å putte penger i den posen. Han fikk med seg den hvite kjeksen og slapp å dyppe den i det blodet. Noen høydepunkter er det tross alt i en gudstjeneste.
Og så, endelig! Gå i fred, tjen herren med glede! Kakesignalet. Når presten sier akkurat det der og tegner det korset, da er det kake!! Og gjett om det var kake. Det var veganske smultringer som var de beste han hadde smakt, fylte sjokolademuffins, gulrotkake og eplekake. Smilet kom på plass og han fikk også ta bilde med Jon, kompisen, presten, alt etter som. Og slå av en spøk. Det var riktig fint å være i den kirka plutselig.
Dis var også fornøyd med kakene. Ikke så fornøyd med resten. Hun hadde jo lært seg at man skal være stille i kirka. Forkynte med viskestemme at vi måtte være stille! Og så ødela mamma og Isa alt med å synge for full hals! Og mormor, den svikefulle sang jammen hun også. Og viftet med armene. Man kan altså bli så sint! “VÆR STILLE!!!!! IKKE SYNG!! VÆR STILLE!!!” Heldigvis hadde den erfarne kirkedama på benken foran med seg kjeks til sitt barnebarn. Bestikkelse med netflix på lydløs fungerte resten av tiden. Man skulle jo tross alt være stille. Noen vil si det er helt utafor med netflix i kirka. Det tenkte jeg for to år siden også. Man lærer. Man lærer mye etter fire unger i diverse faser. Netflix er helt, helt innfor i kirka. Bare så dere vet det! Blir mindre og mindre netflix for hver gang da. Om et par år sitter hun også der og sukker og venter på “Gå i fred og tjen herren med glede” og noen år deretter følger hun med på programmet og finner frem sanger i salmeboka og synger med. Progresjon kalles det. Men akkurat nå er vi på Netflix.
Og sammelignet med for to år siden så var ikke jeg halvparten så svett. Men like rørt og like sikker på at det er verdt det.
Neste helg skal vil på utegudstjeneste på søndag. Det har vi aldri prøvd før. Under et tre. På sandhornøya. Nytt stempel i kirketrimmen. Blir nok litt stønn da og, mest fordi jeg har tenkt å presse inn en liten sopptur enten før eller etter.