Stor jente!

Hei.

Forrige søndag sto Dis opp og erklærte at hun var blitt stor jente og følgelig ikke brukte bleie lengre. Det kom litt bardust på to foreldre som rett nok hadde tenkt å ta kampen i høst, men kanskje ikke første dag hjemme fra ferie.

Men man må jo utnytte motivasjonen så det ble frem med truser.

Tirsdag morgen var det en meget missfornøyd Dis som ble avlevert i barnehagen. Her hadde man i hele to dager vært stor jente, gått med truse og til dels nærmet seg do for å gjøre både det ene og det andre, men enda hadde ikke mamma og pappa forstått at store jenter, de går på skole! De skal da vel ikke bli levert i barnehagen??

“Æ e stor jente! Æ e sånn år (holder tre fingre demonstrativt i været)! Æ skal ha skolevalg!! (Skoledag, første skoledag)!!!”

Meget forurettet og med stor vanntro ble hun gjort oppmerksom på at det ikke holder å bytte bleier med truser for å begynne på skola. Heldigvis trives hun egentlig i barnehagen, så det har gått fint tross alt.

Men bleieslutt er en påkjenning. For foreldre. Og antagelig for ungene også.

Her har man hele livet gjort det samme, tisset eller bæsjet og SÅ gått inn på badet for å skifte. Som om man snur på en femøring så finner mamma og pappa plutselig på at man skal gjøre det motsatt. Gå på badet og SÅ tisse eller bæsje. Hvor er logikken???

Og når man stolt og fornøyd utbryter “æ må på do!! Så er alt man får tilbake et oppgitt blikk og “det var litt sent gitt” Akkurat som om det ikke kan hende at man kan tisse på do selv om man har tisset buksa og gulvet gjennomvått.

Mødre og fedre har også mistet evnen til å tenke. For man har jo en haug med truser. Og bukser. Det er jo bare å bytte til nye når man tisser, akkurat som med bleier. Så slipper man å styre med det doet i midten der.

Det er jo deilig fritt å spankulere rundt med rompa fri for bleie. Og foreldrene vil jo gjerne ha den bort. Men når man prøver å legge seg uten den bleia da er det nøding og spørring og til tider tvang for å ta den på. Foreldre… de er ikke til å forstå seg på.

Alt dette og mere til hadde jeg og Henning fortrengt. Eller, vi har skjøvet det foran oss i et håp om at om man bare venter lenge nok så tar man av bleia og så er alt ordnet av seg selv.

Livet funker ikke sånn.

Men det går bra altså. Ingen uhell i barnehagen, nesten ingen her hjemme. Vi kaller oss ikke bleiefri, men gi oss tre uker til så er bleier en saga blott her. Veldig rart. Vi har tross alt skiftet bleier i snart tolv sammenhengende år..

Men alt har en ende. Også bleiebarn. Så da er det bare å sette seg ned å skrive på konfirmasjonstalene…