Hei.
I tre dager har vi nå besøkt den samme lekeplassen her i Sandefjord. Den er veldig fin. Den har et flott lekeapparat som gir utfordringer til unger i forskjellige aldre.
Den hadde et hinder som Yme så på med store øyne da vi kom dit første gang. Et hinder, høyt over bakken, som man måtte entre seg over med armene.
Første dag kom han så langt at han klarte å lene seg ut til den første stanga. Men der stoppet det. Gråt, tårer og skuffelse. Det var jo så HØYT ned til bakken. Direkte livsfarlig. Det hjalp ikke at pappa gikk under og støttet føttene heller. Det blir jo helt feil, da gjør man det ikke selv. Ikke ble det bedre av at unger, minst like små som han klatret OPPÅ hindret. Det var i allefall dødelig farlig.
Heldigvis fant han er hinder som han kunne entre i som ikke var så høyt over bakken. En mager trøst.
I går satt han ved inngangen til hinderet. Det var så man kunne se hjernen jobbe på høygir. Han kom seg ut på første stang. Han overlevde å hoppe ned fra stanga selv. Men hendene var glatte av svette, solkrem og sand. Det gikk ikke. Ny skuffelse.
I dag sa jeg. Nå er det siste sjanse Yme. Skal du klare det hinderet får du gå dit først. Før du blir svett i hendene og sklir.
Han strenet i vei. Målbevisst. Ventet på at noen skulle stå under i tilfelle han falt rett i døden..
Og så. Første stang. Tak med begge hender. Gav seg selv litt fart. Fikk tak i andre stang, tredje stang, fjerde.. og så plutselig var han over. Han hadde klart det. Overvunnet både høydeskrekk og redsel for å ikke være sterk nok. Det var en smule stolthet i ansiktet som smilte ned kan man si.
Man skal ikke gi seg. Øvelse gjør mester. Men man må vente til man er klar. Og det var vist i dag!
https://casadidriksen.com/wp-content/uploads/2018/07/img_0421.mov