Når man bryter egne grenser.

Hei.

Isa er som kjent ikke den som står først i køen for å være med på de store naturopplevelser. I følge henne er jo en del av grunnen at hun gjerne tvinges til å se døden i hvitøyet relativt ofte, ja la oss si nesten hver eneste gang hun må ut å traske.

For noen år siden, sikkert fem, var hun med på fisketur i Lofoten. Hun, bestemor og en gammeltante. I en liten båt for å trekke garn. Helt innved land tråkket en av dem på rekka og båten tok inn noen liter vann. Bestemor og gammeltante enset det vel knapt. Isa trodde hun nå hadde dratt sitt siste pust, at drukningsdøden nå var eneste utvei og at hun aldri skulle sette hverken føtter eller sjel på land i dette jordeliv.

Det har ligget en sort sky over lofoten, fisketurer, båter og i allefall fiskevannet det skjedde i siden da. Så fort ordet fiskestang har blitt nevnt, flytevester har vist seg ytterst i synsfeltet eller noen har tenkt tanken på fisketur har Isa gjemt seg i en krok og ristet frenetisk på hodet. Her leker man ikke med livet.

Men i kveld. Pappa, onkel, Yme og mammaen skulle opp i vannet å sette garn. Eir og Dis skulle være igjen hos bestemor. Isa hadde tenkt og tenkt, hele dagen. Og kommet frem til at det kunne jo gå an å være med for å stå på land og fiske litt. Med redningsvest.

Det var ikke akkurat strålende vær. Det blåste og regnet sidelengs i kastene. Pappa, onkel og Yme dro ut med båten for å sette de garnene. Jeg og Isa ble på land.

Isa viser seg å være et naturtalent når det kommer til å kaste med sluk. Kjempeflink. Ikke gav hun seg heller. Kastet og kastet og kastet…

Og jammen dutte meg du! Hun fikk en fisk! En bitteliten en, men hvem i all verden bryr seg om det når man har klart å fange en fisk på sluk fra land i middels nordnorsk kurlig!

Så glad og fornøyd med livet blir man at man faktisk kan tenke seg å forsøke å ta en tur ut i den båten når de andre kom bort for å studere fangsten.

Det ble elleve fisk til sammen. Onkel og pappa fikk 9 av dem. Det ble den ene på Isa. Og heldigvis og takk og lov fikk Yme også en.

“Æ føl mæ glad!” Den setningen gjorde kvelden for meg. For i regn og blåst fikk Isa se at hun faktisk hadde det fint i en liten båt, med ei fiskestang og en flytevest. “Dette hær ble en fin tur!” Jepp, det synes mammaen også.

Yme var og fornøyd. En stor fisk. Muligens den største. I allefall en av de største. Helt sikkert den største. Den fineste. Den beste. Beskrivelsene var mange.

Og som god fisker må man jo rense fisken. I allefall kutte hodet av den. For å ta ut den greia inni magen var altså så grisete at det, det fikk mammaen gjøre. Ikke at han ikke har sett sånn fisketarm før, for barnehagen har jo vært på Salmon Senter mange ganger, men da slipper man altså å ta på den fiskebæsjen! Det får være måte på. Noe må mammaer gjøre også!

I morgen skal jeg og Yme på topptur. Vi skal se midnattsol fra en fjelltopp i Lofoten. For det er spådd midnattsol. Isa sier hun skal være hjemme. Det finnes grenser for hvor mye man skal utfordre seg selv…