Seilas….

Hei.

Når du er tre år. Og du har lyst til å si opp leiekontrakten du har med mamma og pappa. Og ingen forstår deg. Og alle er teite.

Da er det lykke å ha en mormor. Som setter seil sammen med deg. Ut på de sju hav og lengre enn det. Sammen med deg og en svær oppblåsbar kenguru. Som kler på både seg, deg og kenguruen et pledd for å “late som om vi har redningsvæst” og sitter sammenkrøpet i kahytten mens landet “sånja” dukker opp i det fjerne.

En mormor som ikke argumenterer med at det ikke finnes noe land som heter “sånja” men som derimot er like spent som deg på hva man kommer til å finne der borte. Er det kanskje der julenissen bor? Eller er det et badeland der?

Når man har en sånn mormor er det ikke så rart at man på kvelden, etter å ha sovet en stund kommer trampende ut av rommet, ned trappen, inn på gjesterommet og opp i mormors seng, mens man med overbærende blikk ser på mammaen og sier: æ træng ikke dæ! Æ træng ho mormor!!

Jeg velger å glede meg med henne… og nyter natten alene i min egen seng…