Kvalitetstid med Cellbes..

//Annonse//

Hei.

Med fire unger så er det litt sånn med ujevne mellomrom man har alenetid med hver og en av dem. Eller kvalitetstid som det så fint heter. Merkelig ord. For i bunn og grunn så er jo all tid man har sammen med ungene kvalitet. Dog kan kvaliteten variere.

Som i går kveld. Da tilbrakte jeg ganske mye tid på badet sammen med Dis. Jeg vil med handa på hjertet påstå at kvaliteten var ganske elendig. Dis har bestemt seg for å komme i det som noen kaller trassalderen. Det skal man vist ikke si. De tester jo bare grenser og finner seg selv. Vel, å finne seg selv innebar i går å bestemme seg for at det var mormor som skulle skifte bleie, pusse tenner og legge. Helt greit det. Om mormor bare hadde vært her. Vi ringte mormor på face. Hun begynte jo nesten også å gråte når Dis med tåredryppende øyne og stemme forkynte at det eneste som ville hjelpe i hele verden var at mormor kom. Mormor trøstet og sa “jenta mi! mormor kommer jo så fort hun kan, men nå må jeg være hjemme å jobbe. Men så fort jeg får fri kommer jeg til deg jenta mi!”

Så sa vi hadet og hylte litt mer før vi (altså Dis) bestemte seg for at da skulle hun vente på mormor der på badet. Å forklare en treåring som hyler så høyt hun bare kan at mormor sa hun skulle komme snart at det kan bli litt lenge å stå der på badet i to uker er ikke det jeg vil kalle god kvalitet på tidsbruken. Langt om lenge kom vi til kompromisset om at vi skulle vente på mormor oppe på rommet. Stående. På gulvet. Gud forby at vi kunne vente i senga. Men tilslutt ble det veldig slitsomt å vente på gulvet så da ble det senga allikevel.

Etter dette vil jeg si at det var en bratt stigning i kvalitet. For med monsteret (ja, beklager, men for tiden er det den beste beskrivelsen jeg har av min yngste datter) lagt var det duket for ene og alenetid med eldste datter. Ikke strevende over en matteinnføring, det kan sidestilles med monsterlegging, men med netthandel hos Cellbes.

Vi har ryddet i klesskapene. Kvalitetsverdi sånn middels, by the way. Det meste som befant seg i Eir sitt skap har nå fått tilholdssted i Isas. Bortsett fra noen topper som jeg gjerne hadde sett skiftet eier, men som Eir påstår skal være så korte.

I allefall mangler ungen bukser. Og siden vi prioriterer camping i helga ble svaret Cellbes. Så nå er det både capribukse, jeans og penbukse på vei i posten.

Å netthandle med sin datter er ganske koselig. Helt til du seriøst vurderer å kjøpe en storblomstrete og grønn bikini som du synes ser sommerlig og fresh ut og merker at samme datter holder på å kveles av innestengt latter. “Neida mamma, du blir sikkert fin, bare litt annerledes” Hva gir du meg. Ble treningstights og sportsbh i stedet.

Og når du er lei av unger og driter langt i kvalitetstid. Så fungerer netthandel hos Cellbes ganske bra som alenetid også. Men hvem blir vel lei unger? Skal jeg si deg noe, det blir vi alle innimellom. Men noen mener at det ikke er lov å si det høyt. Det er det. For unger blir lei av oss også. Sånn er det bare.