Skolegutt…

Hei.

Jeg vet ikke helt hvor årene ble av, men til høsten så er altså Yme skolegutt.

Vår lille gutt. Som slett ikke er så liten lengre. Han som har litt sære og altoppslukende interesser, men som på andre vis er fullstendig gjennomsnittlig.

Å skulle gå over fra barnehagens trygge og lekende verden til skolen. Der man må sitte i ro og bare snakke når man får lov. Og lytte. Til læreren. Selv om man har noe mye mer spennende å fortelle selv. Det kan bli vanskelig.

Men mest spennende. Og morsomt. Og lærerikt.

For endelig skal han ha matte! Ordentlig. Ikke bare alene med yatsyterninger, gangespillet og mamma. Og gjett om han gleder seg. Har pugget gangetabellen og håper at læreren gir ham noen oppgaver med brøk. For en halv fjerdedel er en åttendedel! Og det er ganske rart for man må jo gange fire med to for å få åtte, ikke dele. Men en brøkstrek er en delestrek… så mye han gleder seg til at læreren skal fortelle! Om den brøken. Som mamma håper jeg læreren innfrir. Slik at han om et år fortsatt synes tall er fantastisk og spennende og morsomt. Og ikke kjedelig og teit fordi han hele året har måttet regne regnestykker som er alt for lette.

Bokstaver er kjekt. Han kan skrive navnet sitt. Og lese enkle ord. Sånn passe midt i løypa der de fleste som starter i første er.

Han håper på tøffe gymtimer. Med hinderløype. Og endelig skal han få ha svømming en gang i uka uten å være avhenging av at mamma og pappa ikke har jobb.

Isa har funnet frem modellen med skolisse. Viktig å klare å knyte den selv. Men ikke enkelt å lære når han er venstrehendt og Isa høyrehendt. Heldigvis finnes det borrelås.

Friminutter. En fantastisk sak. Med lek. Og SFO. I følge Isa er SFO det aller beste med skolen. Og han gleder seg. Og håper han kan ta med en pokemon eller to. Og at de kan kopiere pokemontegninger han kan fargelegge.

Forrige uke var det innskrivning. Seks spente snartskoleunger. Med foreldre. En alldeles flott og fantastisk gjeng med unger.

Skolesekk og oppgavebok. Hilse på rektor og i allefall prøve å høre hva som ble sagt. I allefall når man ikke har noe å fortelle selv.

Min lille gutt er klar. Så klar som han kan bli. Så får man bare håpe at skolen er klar for ham.