Det ble 17.mai!

Hei.

I går var det 17.mai. Et faktum jeg må innrømme at jeg hadde litt lyst å glemme når klokka ringte før jeg egentlig hadde sovnet. Men hvem kan vel overse 17.mai. Ikke vi i allefall.

Til tross for hyttemodus ble det pyntet og fikset på badet. Dis i ny kjole hun fikk av fadderne til bursdagen. “Di lika mæ!” Jeg tror hun synes den var veldig fin! Og det var den. Eir ble sendt i retur bare et par ganger. Vi hadde ikke 27 grader og sol, mer 13 og solglimt… klærne ble i etapper tilpasset. Også at vi skulle feire 17.mai, ikke dra på beachparty. Jeg kjente meg med ett 83 år gammel… Yme valgte, ikke overraskende, tversoversløyfe, rød for dagen og Isa kledte seg i rødt, hvitt og blått. Jeg fikk tatt det obligatoriske oppstilte bildet og var dermed fornøyd.. ikke at det gikk på første forsøk.. fire unger og fire flagg.. på et bilde.. do the math..

Vi fant Svolvær, vi fant et sted toget skulle forbi. Og toget kom. Kjempetog! Med korps og med sånne grilljenter. Eller drillpiker som det vel egentlig heter. Yme var fasinert. Aldri sett sånnt i levende live. Og korpset spilte Elektrisk med Marcus og Martinus. Snakker om! Bakerst kom barnehagene. Og de som vi kjente så da hoppet vi inn og gikk i tog vi også..

Resten av dagen ble riktig koselig. Vi spiste kake på kafe og var en tur innom hallen der Yme hoppet i en sekk, syklet på en trehjulsykkel og sprang med en potet. Dis også.

På det tidspunkt var de voksne vel forsynt av hele 17.mai og vi dro hjem til gode venner. En bedre grillmiddag og koselig selskap. Det er så moro å møte folk man ikke har sett på evigheter og så føles det alikevel som om man så dem i går. De reddet dagen. Og Yme har fått en ny helt. En ekte mann som vi kjenner på ordentlig og som holder på med triathlon.. kan det bli tøffere enn det? Med ekte våtdrakt på badet og med slynger i stua… Nytt ønske på ønskelista. Spørs om stolpen i taket i stua hjemme blir satt på prøve nå.

Isa lysnet opp etterhvert. Fikk en ny venninne. Ble fornøyd med dagen. Selv om 17.mai fortsatt er aller best hjemme så gikk det an å være borte. Til nød. Så lenge det aldri kommer til å skje igjen..

Dis sovna i bilen hjem, ble bært rett i seng. Og sov til i morges klokka halv ni. Så tror hun var fornøyd hun også…

Selv har jeg sovet til elleve i dag. Stemmen er borte så ungene går en fin dag i møte. Ingen masing fra mammaen i det hele tatt. Ikke som de hører i allefall. Planen er å snekre en garasjeport (ikke jeg altså) og taco til kvelds. Ha en fin fredag!