Kjøredag… og bølger…

Hei.

Vi kjørte til lofoten i dag. Ikke akkurat den beste oppladningen. Både jeg og Henning har jobbet og hatt vakt. Og så ble jeg syk på mandag.

Jeg tror det er alderen som tynger. Før i verden. Da man var ung kunne man jo fint være forkjølet en uke uten at man trodde ens siste time var kommet. Men nå. De siste årene. Så fort et forkjølelsesvirus biter seg fast i nesa så er det som om alle celler i kroppen går i blackout, shutdown og apati samtidig.

Da jeg sto opp i morges var jeg litt usikker på om jeg klarte å dusje uten å svime av, men det gikk bra. Ungene fikk til og med frokost. Henning pakket i bilen. Veldig uthvilt siden han kom hjem fra nattevakt to timer før og sov halvveis i en av dem. Alt lå til rette for en flott dag i bil…

Men altså. Freden senket seg. Dis sovnet, sov gjennom bensinstopp på Fauske og langt opp på Hamarøya. Da hun våknet ble hun bilsyk. Men vi har rutinerte folk ombord. Eir. Stødig både når hun spyr selv og når hun holder spyposer for småsøsken. Ikke en dråpe på klærne og munn ble vakkert tørket i svingene ned Ulsvågskaret…

Vi nådde ferga. Med tre minutters margin. Enda godt vi slipper å stoppe selv om noen spyr..

Et sted på veien endret været seg. Fra atten grader og sol hjemme til overskyet og vind fra helsike på fergeleiet.. “du skal se ferga ikke går” sa jeg..

Allerede opp trappene fra bildekket kjente jeg at mitt snørrfyllte hode, som ei heller til vanlig er glad i bølgeskvulp, ikke kom til å bli godvenn med denne ferga. Det var i grunn nok å ligge til kai og kjenner motorvibrasjon i skroget. Følelsen av å ville dø nærmet seg. Og jeg kan ikke med min beste vilje forstå folk som velger andre veier over vestfjorden. Fergeturen vi tar er tross alt bare en time.. Moskenes-Bodø tar fire.

Umisskjennelig lofotdialekt over høytaleren. Det er noe med kapteiner i denne delen av landet. De er liksom roen selv.. “ja vi bi ligganes ei stuinn! Dæ blås så mye at vi itje klar å kjør framover.. Så vi veinta på mindre vind..”

Altså.. vinden blåste ferga inn mot kai og selv store fergemotorer fikk den ikke ut fra kaia.. jada, dette var akkurat det jeg hadde lyst på.

“No kåm vi oss ut å vi e ein halv time førsænka”

På den halve timen hadde Eir spist lapskaus, Yme et horn og Isa vaffel. Dis hadde smakt på en youghurt og satt til livs en halv pose potetskruer. Jeg spiste tre biter av et karbonadesmørbrød som jeg skjøv over til Eir idet ferga begynte å gå. Jeg la meg over bordet og lukket øynene.

Og tror at jeg sovna. For fikk egentlig ikke med meg så mye før jeg hørte Isa rope “mamma!!!!! mamma!!!!” og de på nabobordet “oi, nå spydde hun gitt…”

Kjekt at Dis hadde forlatt lekerommet og gått i en krok for å spy da. Ei hyggelig dame kom med servietter, Henning kom, Eir hentet kluter. Dis ble sånn passe avkledt for alt av skifteklær var jo innelåst i bilen. Hvis du så en familie på seks med en unge kun iført bukse, barbeint på vei mot bilen.. jepp det var oss.. Og jeg, jeg begynner smått å hate ferger. Til vanlig er ganske glad i ferga Bognes-Lødingen. Lekerom, kiosk, et passe avbrekk.. Jeg skylder på snørr.

Resten av turen gikk uten komplikasjoner. Med mindre man regner det å måtte høre på “dyrene i hakkebakkeskogen” som en komplikasjon da. Dis var i allefall fornøyd. Handlestopp i Svolvær og siste etappe. Yttersiden av Austvågøya åpenbarte seg for oss. Om enn omkranset av grått..

I morgen skal vi se på tog i Svolvær. Tvinge oss på gode venner.. det blir bra. Isa er fortsatt litt i tvil om det går an å overleve 17.mai et annet sted enn hjemme. Vi tror det går alldeles fint.

Jeg satser på betydelig lettere hode i morgen og har brukt kvelden på å se på at Yme lager diamantperlebilde. Mens han teller perlene han setter på. Ikke søvndyssende i det hele tatt….