Det viktige….

Hei.

Jeg er på Sortland. Det er litt rart å være her. Jeg gikk videregående her. Russ 96. Sortland så veldig annerledes ut i 1996.

I morgen skal jeg holde et foredrag. Jeg er på en konferanse om fastlegekrisen. For det er litt krise rundt omkring. Om vi finner de store svarene her disse to dagene vet jeg ikke, men jeg skal i hvertfall gi et lite hverdagsbilde fra min verden. Som alltid når jeg skal holde foredrag så føler jeg meg veldig usikker på om det jeg skal si i det hele tatt er verdt å høre på når det er så mange kloke mennesker som er samlet, men jeg skal nå i allefall hoppe i det. I det som før var en fiskebollefabrikk. Nå er det både kafe og kino og gode greier der.

Mens jeg er på Sortland og tenker store tanker skjer det ting hjemme. Isa hadde bursdag i forrige uke. 9 år. For en som er så opptatt av feiring som Isa kan ikke en slik dag forbigå i stillhet. Så sent i går kveld laget vi invitasjoner til bursdag. Bursdagen skal feires på fredag. Som jo tilfeldigvis er Dis sin bursdag. I følge Isa skal det gå greit at Dis også får sitte ved bordet med bursdagskronen sin og vi satser stort på at hun oppfatter hele festen som sin egen slik at vi kan utsette barnebursdag for henne til neste år. Sleipt? Jada, men det ble nå sånn. Hun skal få egen kake senere i helgen.

Yme skal til Bodø med barnehagen i morgen. Kjøre både buss og båt og være med på kunstutstilling der barnehagebarna har fått være med å lage kunstverk sammen med en ekte kunstner. Stor stas og pappaen er minnet på ca trehundreogseksten ganger at han må være klar og levert på busstoppen 07:45. Noe som ikke er barebare for en ensom firebarnsfar.

Dis legger seg uten flaske for tiden. Ikke barebare det heller hverken for barn eller far. Eller det går ganske greit, men det er jo litt vanskelig å sovne når man er vant til å ha den flaska.

Midt oppe i tankene om spesialisering, sykehusår, rekruttering, meldinger hjem om bussavlevering og barnevakt og heftig diskusjon og skriving om ambulanseflykrisen skulle vi spise middag på Sortland hotell. Nordland legeforening og kommuneoverlegene i Vesterålen hadde sørget for ypperlig underholdning før maten.

Torunn Christiansen.

Hun er mamma og hun er lege. Lege i barne og ungdomspsykiatri. Men med hjertet sånn passe i allmennmedisinen. Og hun kan synge. Men det hun kan aller best er å skrive tekster. Nydelige tekster. Morsomme tekster. Om jeg skal forske på noe noen gang så må det bli sammen med Torunn om haill virkelig er noe som finnes eller om det bare er tro som flytter fjell. Jeg har tro på det første. Så mange fiskere kan ikke ta feil… og Torunn har en nydelig sang, om haill og kjærlighet…

Men hun startet med en sang som het Se ho.

Og der fant jeg meg selv, lyttende til en sang som traff meg rett i hjertet. Så rett i hjertet at det kom en liten tåre faktisk. For oppi den hverdagen man har så er det litt vanskelig å se det store bildet. Man blir fanget av øyeblikkene og man glemmer av og til det viktige. Det virkelig viktige. Å se dem. De som er de aller viktigste i livet. Å se ho. Den lille nyfødte. Som gråter og ikke sover. Men som trenger deg. Og treåringen, hun som trasser og skal kle på seg selv, kjempesakte, men som jubler når hun får til glidelåsen. Som helt ut av det blå mistet sin beste venn på kvelden, ei flaske med velling. Se henne som er på vei inn i ungdommen og som sakte og umerkelig ikke trenger oss mer, men som trenger oss mer enn noen gang.

Plutselig sitter vi der med full tilgang på fjernkontrollen, kan dra på ferie dit vi vil men bare gleder oss til noen av dem tar seg tid til å komme hjem på besøk. All verdens spesialisering kan ikke bøte på noe om man ikke har fått med seg disse magiske øyeblikkene i livet… Men som Torunn sa, og hun er tross alt barne og ungdomspsykiateren blant oss: om vi lykkes i sånn ca en tredjedel så er vi bra nok. Så da puster jeg fortsatt med magen.

“Se ho.”

En nyfødt unge ligg på armen

Hud mot hud- ho kjenne varmen

Handa som klær rundt fengern din

E heilt perfekt, ho e så fin

Se ho, føl ho

Sei ka du trur ho tænke 

Din stemme e den beste musikk

Ho læs verden i ditt blikk

Se ho, føl ho

Det e igjønna dæ

At ho ska finne sæ

Ho e bidd tre, bestæmt å sta

Veit værdi godt ka ho vil ha

Vil næste ut og gjøre sjøll

Du bi fortvilt, ho laga krøll

Se ho, føl ho

Sei ka du trur ho føle

Ho træng di trøst førr det som blei feil

Trøst gjør knuste hjærta heil

Se ho, føl ho

Vær stor og stærk og go

Så ho kan finne ro

Så bi ho tenåring og leita

Førr å finn ut kæm ho ska vær

Du skjønna ingenting

Ho skyv dæ vekk, men træng dæ nær

Se ho, føl ho

Og hør på ka ho føle

Ho ska legg ut på store hav

Vær du hennes trygge havn

Se ho, føl ho

Å slæpp ho har sin pris

Så du må være vis

Så e ho voksen, sjøl bidd mor

Du kankje skjønn kor tia for

Det dukker delte har ho med

På godt og vondt, det kan du se

Se ho, føl ho

Og hør på ka ho tænke

Dett blekk kan bygge eller riv ned

Ho træng at du e med

Se ho, føl ho

Ho trøsta ungen sin

Ho som va ungen din