Fine folk!

Hei.

Jeg er omgitt av mange fine folk på jobb. Selv når man er mutters alene doktor noen dager så er man ikke alene. På noe vis.

Man har de beste av de beste sammen med seg på kontoret. Som svarer telefoner, organiserer skuta med stø hand så doktoren kan gå fra dekket til dekket bord. Og som sørger for både lunch og noget attåt (noen får altså roser og konfekt brakt til kontoret mer sånn regelmessig enn andre) Og som husker alt som skal huskes, gir beskjeder, minner på og følger med. Fantastisk. Enestående. Gull!

Man har stødige folk på helsestasjon, selvgående og fornuftig som er som klipper å ha i ryggen. Og i felt.

Man har et sykehjem spekket til randen av engler som ikke bare byr på kveldsmat en sen kveld men som også tenker lure tanker sammen med en litt trøtt doktor.

Og så har man redningsplanken. Livbøyen. Stedet der man alltid finner det man trenger aller mest… sjokolade når blodsukkeret nærmer seg minus… alltid. Sikkert som banken. Kontoret til hjemmetjenesten.

Det var dit jeg satte kursen. Klokka var sånn passe sent på kvelden, i min egen skuff var det bare rosiner og nøtter. Kjøpt en dag der jeg var både mett og fornuftig da jeg var på butikken og tenkte idiotiske tanker som “du bør ha noe litt sunnere enn sjokolade på kontoret til krisetider” Man skal aldri, og da mener jeg ALDRI kjøpe krisemat når man er mett og fornuftig.

Jeg slepte meg bort langs folketomme ganger og tittet inn der jeg visste det var nødhjelp å hente..

To epler! Epler!!! Hos hjemmetjenesten. Mine venner i nøden, sviktet så totalt og inderlig! Hva gir du meg? Man kunne grått. Det var like før..

Mens jeg ventet på neste pasient klaget jeg grettent og høylytt i flere kanaler. Både messenger og snap… Jeg var fortsatt sur da jeg kom hjem, men kunne jo ikke la det gå ut over stakkars svigermor som var ringt inn som barnevakt.

I tillegg fant jeg ut at lykkesalamanderen min har ligget med magen opp hele uka… det er jo ikke bra. Den skal stå fint å passe på at alt går rett for seg. Det gjør den ikke når den ligger på ryggen og spreller.. Jeg fikk snudd den…

Og det hjalp. Jeg kom på på jobb i dag. Og fikk løpende invitasjoner til hjemmetjenestens gemakker. Og gave. Den kuleste gaven ever. Laget med omtanke av folk som kan dette med lindring og trøst… Survival kit for krisestunder…

Med enkeltmannspakker dimensjonert for hvor tøffe utfordringer man har vært gjennom. Legg merke til at “telefoner til HELFO” rager like over “redde liv”. Det var til og med en pakke der for stunder der jeg “skulle vært på date med Henning” men heller sitter på kontoret. Mulig han burde ta eksempler til etterfølgelse og stikke innom med litt rosenkvaster og litt sjokolade.. som andre gjør…

Dagen ble avsluttet hos NAV. Nå tror vel enkelte at dagen dermed gikk rett ned i sorg og elendighet igjen. Men jeg sier dere. Ingen har så bra NAV som vi. Vårt halvårige samarbeidsmøte, men lunch og stetteglass med Pepsi Max. Faglig påfyll og gode samtaler.

Så jeg sier bare. Har du en lykkesalamander som ligger på rygg, så skjer det gode ting om du snur den.. just saying!!

Og jeg er atter trygg. De dumme eplene var en saga blott og verden var i vater og slik den skal være igjen. Med sjokolade på kontoret hos hjemmetjenesten.. jeg jobber på verdens beste sted!