Middag på Førrnakken. Vi er i gang!

Hei.

På fredag bruker det å være ganske enkelt å få ungene opp. Det er jo helg. En kort liten dag på skole og i barnehage og så er det full avslapning og netflix resten av dagen og en uendelighet av tid før mandagen igjen slår ned som en bombe.

Så også i morges. Lutter glede. Isa leste bok for Dis mens jeg smurte matpakker. Yme hoppet ned trappa og i skoene da vi skulle dra.

En mor vet hvordan hun skal ødelegge en slik morgen fullstendig.

I dag henter pappa dere litt tidlig. Så kan dere kjøpe sånn Rett i koppen og sjokolade, for når jeg kommer hjem så skal vi på tur….

Eir priste seg lykkelig. Hun var invitert i bursdag. Ingen av de andre hadde noe som kunne hjelpe dem….

Da jeg kom hjem fra jobb var Isa mer som en tordensky. Ikke bare slapp Eir unna hele turen for at hun skulle i bursdag, Eies klasse hadde også fått is på skola fordi en av lærerne også hadde bursdag. Mens hun, verdens mest uheldige sjel skulle dras ut på tur en fredag ettermiddag. Selv ikke nudler på boks gjorde dagen bedre.

Yme var blitt forvandlet til en reinkarnert blanding av snegle, dovendyr og skilpadde. Men tilslutt kom han ålende ned trappen som en liten slimklump uten ben og substans. Hvordan han klarte å både tråkke på Isa og nesten rive av henne håret i samme seanse er meg en gåte. Hennes humør ble jo ikke akkurat bedre.

Dis derimot var klar for tur. Kledte på seg selv. Trasket ut i bilen. “Æ ska på tur!!”

Turen opp mot målet gikk fint.

Yme hoppet og spratt og la steiner på varder og fant tilbake til god gammel fjelltrimstil. Dog mente han at jeg fortsatt var skikkelig dårlig på å måle opp korte turer, for den var da vitterlig ganske lang, men han var fornøyd med løypa. Den siste delen var bratt og nesten verdig en mesternes mester og han kom først frem til postkassa.

Isa fant ut at dette her faktisk var en av de turene som overraskende nok var helt ok. Passe lang, passe bratt, passe slitsom. Og nå var den nuddelboksen egentlig ganske fristende. Faren hadde i tillegg med sjokolade som hun likte og kakao så humøret var egentlig helt på topp.

Dis. Hun som ville på tur… hun ville kanskje ikke så veldig på tur allikevel. Oppover ble hun nå lurt med ved at hun lekte monster som skulle ta de andre, ble foret med sjokolade for hver femtiende meter og tilslutt måtte hun skynde seg for det kom altså to bak oss som holdt på å ta oss igjen. Ikke så gira på nudler. Ei heller potetmos eller mexikansk pasta på boks. Når kakaoen heller ikke helt smakte som hun hadde tenkt er det egentlig bare en måte å beskrive det på. Verden falt i grus. Vrælene hørtes nok til nabokommunen, fingrene var kalde, tårene frøs, munnen boblet av raseri og i det hele tatt hadde hun på ingen måte tenkt å gå ned den bratte bakken.

Men altså. Om turen opp tok oss en liten time så gikk det fortere ned. Yme sprang som den mesternes mester han er. Isa var i så godt humør at hun bar en sekk. Så da kunne Dis glad å lykkelig juble på toppen av Henning. Jeg halset etter så godt jeg kunne.

Vel hjemme så vi Paddington 2. Og Yme erklærte: Mamma, et sånt marmeladesmørbrød, DÆ ville vær værdt det!” Jeg må innrømme at jeg ikke helt forsto. “Jo altså mamma, dæ e ikke værdt å gå tur førr eit krus sånn som du si at vi ska få.. mæn om vi kunne fått et marmeladesmørbrød! Da hadde det vært værdt det!”

Så da vet jeg det til neste gang. Får vel smøre et marmeladesmørbrød da. Spørs om Isa er helt enig. Tviler. Selv om hun måtte innrømme da mormor i kveld spurte om det hadde vært fælt at nei, det var faktisk helt ok.

Så konklusjon. Årets første fjelltrim er i boks. Med 2 av 3 passe fornøyde unger. Her i huset vil jeg kalle det en hel seier. Innertier. Suksess. Da er det bare 7 igjen…..Planlegger å få til minst en i påska. Men det har jeg ikke fortalt til ungene enda…