Skirenn.. og premie…

Hei.

Vi hadde en baktanke med å plassere vogna her den står. Det er snø her. Hjemme er det fint lite snø. Med mindre du drar veldig langt opp i høyden. Her er det betydelig enklere. Preparerte løyper så langt øyet kan se og snøtilgangen er stabil fra oktober til mai sånn ca…

For vi har jo lyst til at ungene skal få kjenne på fortvilelsen gleden over å bli dratt med ut på skitur. Få blåmerker for at de tryner i nedoverbakke, kjenne på hvor helsikes grusomt karakterbyggende det er å gå bakker med bakglatte ski…

Yme har vel hatt ski på bena tilsammen en ti-tolv ganger. Eir noe mer og Isa et sted i mellom. De er flinke synes jeg. For de får jo nesten aldri prøvd. Det går fremover. I fin turfart. Sånn skøyting har vi ikke avansert til. Jeg kan det ikke selv, jeg går rett på snørra om jeg prøver.

I allefall. Det kom meg for øre at det skulle være skirenn her i helga. Vil dere være med? Jeg spurte ungene. Blikket fra Isa var som om jeg spurte om hun ville ta en rask jogg opp Galdhøpiggen.. Eir og Yme var sprudlende entusiastisk.

Nå viser det seg at skirenn ikke er hva det var i min ungdom da vi gikk noen runder ute på et jorde… Løypa som åpenbarte seg her kunne jo skremme vannet av de fleste.

Vi snakker langrennscross. Med kuler, hopp, slalom, doserte svinger, monsterbakker og orgeltramp…

“Det har vi aldri gjort før så det går sikkert bra” Pippi har et godt motto der.

At Yme ikke kom seg opp bakken til startområdet var egentlig beskrivende for resten av løypa. Men han stillte optimistisk og med pappa som hjelpemann. Han gav ikke opp selv om han ramlet ca 34 ganger i første bakke og når bare den var passert så gikk det skikkelig bra! Den siste bakken trampet han opp i fiskeben, med læringskurve like bratt som bakkene han gikk. Og jeg er litt usikker på om mammaen, mormora, faren eller gutten var mest stolt da han gikk over målstreken. En engasjert mormor både heiet og viste vei så derav armen på bildet…

Eir var slett ikke dårligere. Sånn tidsmessig så var det jo et stykke opp til skijenter som skøyter og som tilhører idrettslag med snø og skitrening. Men innsatsen var upåklagelig! Og heiagjengen var svært patriotisk og klappet henne rundt både slalomporter og orgeltramp.

Det var premier til alle. “Æ e så stolt a mæ sjøl!” Yme var meget fornøyd med dagens innsats. Hans første premie. Noensinne. Her planlegges allerede at faren må snekre premiehylle.

Jeg tror muligens ikke vi blir å kjøre Salten rundt for å delta i kretsrenn hver helg. Men om vi nå er på stedet så tror jeg nok vi blir å sanke flere premier. For altså, å delta det er å vinne. Og skigleden var til stede i fullt monn.

Og tilbake i vogna var det ei som hadde funnet ut at nå hadde hun stått på sidelinja lenge nok! “Æ ska lær mæ!! Æ e flenk!!” Jepp, intet å si på selvtillitten. Så i påska blir det nok ski og ikke pulk på Dis også… kanskje…