Foredrag…

Hei.

Kona til presten her er ei morsom dame. Hun er glad i kvinnedagen og bruker hvert år å invitere til åpent hus i prestegården med kulturelt innslag og noe og bite i.

I år var hun bortreist på selve dagen, så den ble avholdt to dager på forskudd. Med et, hva skal jeg si, interessant kulturelt program.

For jeg tror jeg må si at publikummet som satt i en av prestegårdens vakre stuer ikke var et publikum du normalt sett ser når en mammablogger skal holde foredrag om hvorfor hun blogger.

Det hjelper jo kanskje litt at bloggeren er fastlege til godt over halve salen….

Jeg har egentlig aldri definert meg selv som blogger. Er jeg en mammablogger? Når man ser på leserskaren så skulle man kanskje tro at jeg er en bestemorblogger.. eller kanskje så er jeg en livstilsblogger.. i allefall blogger jeg om livet. Og livet, det skal jeg si dere at inneholder oppturer og nedturer, enkle dager og tyngre dager, enten du er 25 eller du er 80. Men jeg er stolt da. Over å ha en trofast kjerne av lesere som er 60-70-80 ja sågar 90+

For det er altså mye som er likt. Det var det de sa. At de kjenner seg igjen i livet med fire små og en hverdag som skal handteres. Så var det kanskje ikke iPad og tv da vi var små, men problemene var de samme. Ungene skulle sove, de skulle ut av bleia, de skulle bli selvstendige mennesker.

Og jeg måtte tenke meg litt om før jeg sto der og snakket. Hva er det jeg vil med denne bloggen? Og har den gitt meg noe?

Det jeg vil, det er å ufarliggjøre doktorn, vise at også hun tramper i både salat og klaver og tissedammer på gulvet. Vise at det uperfekte slett ikke er så farlig å vise frem. Har du ei stor rumpe så har du nå det da. Så får du velge å leve med den eller kvitte deg med den. Akkurat nå lever jeg med den. Og realistisk sett kommer den til å være der en stund. For vi, eller jeg må ha hodet over vann for å gå all in og lage en mindre versjon av den rompa. Og hode over vann har man ikke når man jobber slik vi gjør og prøver (prøver ja, for det er ikke alle dager vi klarer det, å følge opp fire unger). For når jeg begynte å skrive denne bloggen så følte jeg at jeg var på tur inn i en rolle som var veldig preget av at jeg er doktor. Og det ville jeg gjøre noe med.

Men jeg tror denne bloggen har gitt meg noe fantastisk. Trygge pasienter. Pasienter som tør å snakke når de kommer på kontoret. Pasienter som føler de kjenner meg og vet at jeg også har svakheter. Og styrker. Akkurat som de har.

Noen ville ikke klare å være lege på et sted som dette. Man kommer så nært pasienten. Man møter dem på butikken, på tur og på foreldremøte. Jeg ville ikke klart å være lege om jeg ikke gjorde det. Jeg trenger å være nær pasienten, samtidig som jeg skiller på jobb og privatliv.

For jeg er så mye mer enn en lege. Jeg er mamma. Jeg er meg.

Men det er forskjell på å være personlig og privat. Det skjer mye i Casa Didriksen som aldri kommer på denne bloggen. Nettopp fordi jeg må ha en personlig tilknytning til det jeg skriver. Det du får er ærlighet. Men det gjør også at jeg ikke får til å skrive generelle innlegg om generelle ting og tang. Skal jeg få til å skrive så må jeg ha kjent det på kroppen. Så da blir det til at endel tema jeg kunne tenkt meg å si noe om forblir usagt. Fordi det blir for privat og for utleverende.

Og sånn blir det med innlegg om jobb også. Det er så mye fantastisk med legejobben jeg kunne tenkt meg og skrevet noe om. Men taushetsplikten gjør at det er veldig vanskelig. For selv om jeg anonymiserer og snakker generelt kan jo godt en pasient skrive en kommentar som gjør at noe taushetsbelagt kommer frem. Så det tryggeste er å la være.

Alt dette og mere til fortalte jeg en flott forsamling i prestegården. Og etter meg kom et enda mer spennende innlegg… om toppturer som selv Isa kan klare… forkledt som kirkebesøk… men det skal jeg skrive er helt eget innlegg om…