Hei.

I fjor en gang var det en unge som var innom kontoret som sa: Tannlegen har MYE bedre premier enn dere!

Om det er noe som skjærer en lege i hjertet så er det å bli gruset av en tannlege når det kommer til popularitet. Den premieboksen på jobben har derfor plaget meg. Og i jula satte jeg med ned med mobilen og Wish og bestemte meg for å gjøre noe med det. Og nå er det ingen tannlege som slår premieboksen vår. Det sier jeg bare.

Så da Yme i ettermiddag gråt og hadde så vondt, så vondt i et øye var det med lett hjerte jeg tok ham ned på kontoret. Hvordan ungen klarer å klore opp hornhinna si hver gang han får et lite rusk i øyet (i dag var det en øyenvipp) er meg en gåte. Men fluorescinfarging etterlot ingen tvil. Et stort sår på hornhinna igjen. Det ble altså tre øyedråper og salve og lapp. Under lett tvang og holding av en svett mormor.

Tiden var kommet for premie. Egenhendig kjøpte pokemonklistremerker. Magnetsommerfugler. Armbånd. Smileyklistremerker. Valgene burde være mange.

Om bare den legemammaen kunne finne den boksen.

Jeg lette på laboratoriet. Ingen boks.

Vi bygger om, så jeg lette på det andre laboratoriet. I absolutt alle skap og alle nye skuffer. I kjøleskuffer til og med. Ingen boks.

“Æ sa det, mormor!! Alt dette til ingen nytte!! Det e grusomt!!” Ingen kan lide som en seksåring som har blitt dryppet flere ganger i et øye og som ikke får sitt lovede pokemonklistremerke.

Sprettballposen fant jeg. Men jeg mener. Sprettball. Det har jo alle i premieboksen sin. Yme var slett ikke fornøyd. Jakten fortsatte.

Vi lette på alle legekontorene. Vi lette på lageret. Jeg låste meg inn hos to helsesøstre, det kunne jo være at de hadde lånt den.

Jeg lette på rommet der gynekologstolen står. Jeg lette i alle skap på akuttrommet. Jeg lette en gang til i kjøleskuffen og alle skap på labben. Vi lette på do og i ekspedisjonen.

Jeg ringte en venn. Dama som sitter i ekspedisjonen. Det var ingen hjelp å få, hun hadde lett etter den i hele går.

“Jeg tror den er stjålet!” Jeg så ingen annen utvei. Yme var sur. En sprettball. Det var ikke det han var lovet. Han døde nesten og fikk dråper i øyet. Han skulle jo ha pokemonmerker.

Vakttelefonen ringte. Jeg måtte kjøre mormor og Yme hjem.

Jeg ringte pasienten. Så sendte jeg melding til to leger, to helsesøstre og en legesekretær. Har noen sett boksen??? Det er krise!!

I den ene helsikes skuffen… I den ene av de 20… I den ene vi overså. Der sto boksen. Nå står den på skrivebordet mitt.. Jeg sendte bilde hjem, sykebesøket fikk vente bittelitt. Hvilket vil han ha?

Det ble Charmander og Picachu i kamp. Og et par tre andre.. Mammaen ble tilgitt. Såvidt. Tipper det varer sånn ca til i morgen tidlig når vi skal dryppe salve i det øyet igjen…

Tweet
Pin
Share
0 Shares
av | 4 Kommentarer

4 Kommentarer on Når legemammaen svikter…. igjen..

  1. Jeg hadde heller ikke likt å bli gruset av en tannlege, jeg heller. De er tross alt som små-sadister å regne.
    Liker at du oppgraderte premieboksen OG at du virkelig la inn innsats i saken.
    Vi har Sannes premier fra hun var innlagt på sykehus enda.
    Jeg vurderer å spørre etter premie neste gang jeg er på radiumen. Har så lyst på et av de små lykketrollene som labben på alle sykehus har, at jeg holder på å daue!!!

  4. Merkelig det der hvordan en liten filleting av en premie kan være så stor og viktig for barna. Det viser igjen at det er vi voksne som må skjerpe oss og ikke være så kravstore. Barna gleder seg over de små enkle ting i hverdagen og vi voksne må ikke tilegne dem våre, til tider store krav.

    God søndag.

    Beste hilsen Ingrid
    Ingrid Vil gjerne at du leser denne blogposten Sunday morning chillMy Profile

Stengt for kommentarer.