Sa noen dårlig samvittighet?

Hei.

Det var litt logistikk som skulle på plass i dag. Henning og Eir skulle til byen. Et lenge tiltrengt optikerbesøk resulterte i nye briller…

Yme skulle på filmkveld i barnehagen, jeg visste at jeg ikke kom meg tidlig fra jobb, Dis skulle hentes.

Isa har begynt å ta buss hjem etter skola. Stort sett er Henning hjemme. Alltid er Eir med bussen.

Men ikke i dag. Null problem. Isa tok bussen hjem. Skulle rett inn å legge seg på sofaen. Har en fæl hoste nemlig. Såpass ille at bussjåføren ba henne oppsøke lege.. Hun lot vinterbuksa ligge igjen på skola, hadde jo ikke tenkt seg ut i ettermiddag..

Gikk i raskt tempo opp til huset, en smule kaldt i skjørt og tynn strømpebukse.

Låst dør….. vel hun visste jo at det var en nøkkelboks…..

Og det var nå det begynte å synke inn i stakkars Isa. Ingen. Ikke jeg. Ikke Henning og slettes ikke Eir hadde gitt henne koden. Hun slet og hun dro, men vi kan altså trygt anbefale denne typen nøkkelboks. Den er innbruddsikker. Selv en desperat åtteåring i tynn strømpebukse klarer ikke å rive den av veggen.

Hun hutret seg ned til veien. Tenkte at kanskje noen ville stoppe om hun vinket og ropte (dog uten stemme på grunn av den hosten) slik at noen kunne ringe mamma. Ingen stoppet….

Mammaen på sin side var på jobb. Hentet Dis sånn akkurat tidsnok og dro på butikk. Samlet mammapoeng ved å la Dis ha litt alenetid. Dis fikk plukke varer og legge på disken og legge i pose. Snakker om hva de forskjellige grønnsakene het og sånn. Hadde all verdens tid.

De mammapoengene forsvant som dugg for sola da jeg svingte inn på veien hjemme. Med tenner klaprende kunne Isa fortelle at troen på menneskeheten var fullstendig borte “di bærre kjørte forbi!!! Di hjalp ikke et barn i nød!! Æ har stått hær længe!!!”

Det var ikke tidspunkte til å spørre hvorfor hun ikke bare hadde gått til bestemor. Eller en annen nabo for den saks skyld. Her var det bare å legge seg paddeflat og ta all skyld. Hun skulle jo absolutt ha fått koden til den boksen.

Etter å ha fått instruksjoner om kode og hvordan åpne nøkkelboksen bar det rett inn i sofaen under ett tjukt pledd. Det ble yndlingsretten til middag. Handballtreningen ble avlyst… livet ble etterhvert verdt å leve igjen. Foreldrene nesten tilgitt. Mammaen begynner igjen å tro at hun fortsatt fortjener tittelen mamma og at morsdagskortet som venter på hylla ikke blir inndratt..

Dagens lærdom: kle seg for alle eventualiteter, ikke la panikken få spille men gå til bestemor eller til et hvilket som helst annet hus der noen åpner døra, ha mobiltelefonen i skolesekken..

Viktigst av alt, verdens beste forhandlingskort resten av livet.. “husker dere den gangen jeg holdt på å fryse ihjel i en og en halv time fordi dere ikke lærte meg koden? By the way, den buksa der har jeg skikkelig lyst på…”

Og til alle sjåfører: stopp og spør et barn i nød om det trenger hjelp….