Vi gjorde alt feil denne gangen også.

Hei.

Når du har fått fire unger ,på hva jeg anser som få år, er det en ting du lærer deg å prioritere. Søvn. Ikke det at jeg prioriterer det nok, for jeg legger meg alt for sent. Men jeg snakker om ungen. Leggetid. Søvnvaner.

Med nummer en vil man gjerne gjøre tingene rett. Eller, la meg omformulere, man vil gjøre tingene slik man tror er “rett”. Faste rutiner, egen seng, sove hele natta på eget rom, ingen uvaner, blablablablablablablabla… Det gikk sånn ganske bra. Mye takket være en unge som ville være i sin egen seng fremfor vår og som etterhvert også fant ut at det var greit å sove når man først lå i den senga.

Med nummer fire er det en ting som gjelder: få ungen til å sove, drit i hvordan.

Jeg skal altså ikke gni det inn, men det er ganske lett å legge Dis. Ikke det at det alltid har vært sånn, for det har det ikke, ikke at jeg tror det kommer til å være sånn resten av livet, for det vil det ikke, men akkurat nå er vi inne i en periode der legging går greit

Sånn rundt sju ber hun selv om å legge seg. Leggetid, sier hun. Så går vi på badet. Her burde det være hel kroppsvask og ordentlig tannpuss. La oss si at hun i allefall til dels vaskes der det MÅ vaskes og at tannbørsten er innom tennene de fleste kvelder. Hun får ren bleie.

Så leser vi en bok. Hun liker bøker. Og så springer hun i senga. Hun liker å legge seg. Og det er en grunn til det. Og her er kardinalfeilen. Flaske. Flaske med deilig varm velling.

Etter å skikkelig ha gått på  vellingsmellen med Isa klarte vi å styre unna velling hos Yme. Det er vanskelig med velling. Man får bare kjøpt det i sverige.

Men med Yme ble det enda værre. Det ble flaske med Drikki. Rismelk med banansmak. Om man ikke måtte til sverige for å kjøpe det så var det kun spesifikke butikker som solgte det. Joker her har tjent en formue på oss og Drikki.

Så vi skulle altså ikke gå på den smellen igjen. Til vi plutselig satt der, i sverige, med en unge hekta på velling. Jeg sverger. Det skjedde altså helt av seg selv.

Men poenget. Ungen sovner. Hun legger seg, tar flaska si og sovner. Kvelden er fri til party og det man måtte ønske.

Helt til klokka tolv. For det som skjer når du først har vennet en unge på flaske er at ungen vil ha mer. Masse mer. Det nærmeste jeg kommer en lignelse er altså andre avhengighetstilstander, alkoholiker, stoff. Hjernen vennes.

Så klokka tolv kommer hun traskende. Med kosebamsen under den ene armen og flaska under den andre. Den er jo sørgelig tom, men på Hennings nattbord står nattens forsyninger.

Vi vet. Vi bør stoppe. Vi bør leie henne tilbake og si at nå er det slutt. Hun liker egentlig senga si.

Men klokka tolv er det så innmari lett å legge henne i midten, gi henne ei flaske og så….. sove. For hun sovner.

Egentlig liker vi å ha plassen i senga selv. Hverken jeg eller Henning synes det er spesielt kos å ligge med en unge i ryggen. men det er bedre å sove balanserende på sin egen sengekant enn i stolen inne på rommet hennes. For vi har gjort noen halvhjertede forsøk og tre sekunder etter at vi er ute av rommet står hun der igjen. Med kosebamse og tom flaske. Klar for midten av dobbeltsenga.

Og hun sover sin søteste søvn. Våkner et par ganger til og roper “asle..” Som jo betyr flaske. For hjernen vet jo at da får den kos og varme og gode greier. Så det er klart den våkner og vil ha det flere ganger i løpet av natta. Det er helt logisk.

Vi er laaaaaaaaaangt forbi at dette fikser seg selv. Det må stålvilje til. Fra foreldrene. Foreldrene har ikke stålvilje klokka tre på natta. HUN har stålvilje klokka tre på natta! Det kommer til å bli en helvetesuke og jeg er usikker på hvem som står i det best.

Og vi sover jo. Det er det som er greia. Alle sover. Og det er jo det man vil. Sove. Så hvorfor endre en god ting?

Fordi det er fint å ha senga si selv. Fordi det til syvende å sist er godt også for henne å slippe å våkne tre ganger i løpet av natta å rope på asle.. Og fordi man rett og slett ikke skal spise seg mett på natta og ikke spise på dagen.

Og det nærmer seg. Hun vet det ikke, men snart er det tomt. Lageret med velling krymper faretruende og nærmer seg det absolutte nullpunkt. Vi vil ikke tenke på det, vi fortrenger det i det lengste.

Vi har klart det to ganger før. Det er derfor vi gruer oss innmari nå. Erfaring er ikke alltid et gode, ikke selvstendige, viljesterke og sta unger heller.

Så jepp, vi havnet i samme smørja på nytt. Vi gjorde det helt feil og absolutt ikke slik det bør gjøres. Vi angrer ikke, det har gitt oss utallige timer søvn vi ellers ikke ville fått, men alt har en endre. Også dette. Og det er snart. Vi satser på å strekke vellinglageret over vinterferien for da skal hun være hos mormor, og vi vil tross alt at mormor skal komme tilbake til oss. Noe jeg ikke tror vil skje med en ukes vinterferie uten velling.

Men så.. Gi oss styrke…. måtte den beste vinne….