Ut på tur, full krise…

Hei.

Det var en nydelig dag for en tur. Lett overskyet, kaldt, men ikke for kaldt. Men sannheten skal frem, det er ikke gjort i en sving å gjøre denne bøtteballetten her klar. Yme sto opp, til tross for at han høylydt ærklærte: æ træng meir søvn! Da han kom ut av senga var ikke skitur det han tenkte mest på. Han var i vogna, han skulle spille Risk. Stakkarn er født inn i feil familie, alle andre ville spise frokost først..

Frokosten kom. Med kakao. Som havnet i sofaen, på stilongsen, under sofaen, overalt der den ikke burde være. Jeg er fornøyd med at Isa ikke pådro seg brannskader. Heller nesten frostskader siden det kjappeste var å kaste henne ut i en snøfonn..

Etter frokost måtte det rett og slett spilles en omgang med Risk. Som Yme til slutt masjerte bort fra med setningen: DÅKKER joksa!!!! Dåkker hør aldri på mæ! Det er altså ikke lett å være så glad i spill, hate så inderlig å tape og ha en storesøster som ALDRI gir noe mindre enn full gass og gruser alle som gruses kan.. men klart, man blir jo herdet av slikt…

Så skulle det kles på. Føtter har vokst siden i fjor. Etter en viss prøving og feiling endte Yme opp med Isas sko, Isa med Eirs og Eir måtte ta til takke med mine gamle. Mulig et nummer for store selv med to par sokker. Enkelte var mer fornøyde enn andre. Det er altså ikke ofte Isa drar avgårde med smil om munn..

Halv to kom vi oss av gårde. Og det var akkurat i rett tid, for sola klatret akkurat over fjelltoppen før hun begynte nedklatringen igjen til,de vakreste farger. Yme gikk på ski som en helt, Dis koste seg så mye i pulken at hun sovnet, Isa var fortsatt fornøyd. Ikke kald, skiene oppførte seg. Mammaen tok idylliske bilder…

Opp den siste kneika før gapahuken begynte krisene.. Eir snublet i fiskebein. På grunn av for store sko så klart. Bare derfor! Hadde ingenting med at det var glatt i sporet å gjøre. Vrikket ankel….

Vi spiste kyllingbaguetter i gapahuken. Dis var sånn passe fornøyd med å bli vekket. Kun store mengder Kvikk Lunch holdt smilet på plass. Nesten. Hun var kald, hun ville hjem. “Æ går hjæm!!” Fant ikke helt veien da…

Yme spiste baguett med ost og skinke. Uten hansker. For de var for store til å spise med.. Krise nummer tre i anmasj.

Etter en relativt hyggelig pause skulle vi starte hjemturen. Isa satte nedover i god stil. Yme etter. Eir, med store smerter haltet ned. Dis….. Dis skulle ikke i pulken. Vi satte henne nedi alikevel. Jeg lover. Om vi hadde prøvd å ta livet av henne ville hun ikke vrælt værre. Etter de to første bakkene måtte vi ta henne ut. Ikke at det hjalp. Er man sur så er man sur! Her skulle det hyles!

Eir begynte å tro at hun aldri kom hjem. Vondt uten ski, vondt med ski. Siden Dis uansett nektet å sitte i pulken satte vi Eir der. Henning dro på seg både brokk og lumbago. Dis hylte fortsatt, men trasket avgårde på siden av meg. Isa og Yme var langt der fremme….

I neste bakke fant vi Yme. Og om Dis hylte så hylte han værre.. Neglebit. Iskalde fingre som hadde tint inne i vottene og nå var kjempevonde. Så han hadde tatt av vottene igjen, for det var bedre å fryse… Mannen som blåste forbi oss på skøyteski gav oss et medfølende blikk…

Jeg fikk på Yme de tynne hanskene. Han dro avgårde, borte ble han. Henning med Eir på slep forsvant også. Så der gikk jeg.. og så de vakreste farger spille på himmelen. Rosa, organge og gult.. og rødt. I følge Dis var det slett ikke pent. Det var kaldt. Hun frøs på kinnene. Kam hende det hjelper å slutte å gråte sa jeg. Det var visst ikke det hun hadde tenkt å høre…

Men det skal hun ha. Sta er hun. Trasket og gikk. Henning kom tilbake med tom pulk, men ikke pokker om hun skulle sitte i den! Så da gikk hun helt til bilen.

I bilen satt Yme og hadde varme fingre som ikke gjorde vondt. Nå var det derimot føttene.. og jeg begynte å lure på om jeg noengang igjen ville oppleve å ha unger som ikke vrælte. Men det hjalp å ta av sko og sokker. Det var helt klart sokkenes feil.. livet er jo generelt grusomt med sokker.

Tilbake i vogna var livet atter bra. Utrolig hva et pledd, litt tv og litt potetgull kan gjøre.

Så kan man tro at dette var slutten for vår lille familie på ski. Men altså, Isa var fornøyd og hadde en fin tur hun, Yme sa når han la seg at dette hadde vært en fin dag og at han likte å gå på ski, Eir håper hun blir bra i foten til hun skal på vinterleir i vinterferien og Dis…. Dis la seg tidlig for å prossesere dårlige minner og jeg vil tro hun er god som ny i morgen.

Og jeg og Henning.. vi kjemper videre. Prosjekt turglede fikk en bitteliten knekk… men det er tross alt i motbakke det går oppover. Selv om “dæ e jo akkurat dæ som e problemet!!!!” Som Yme sa da skiene bare skled ned og bakover istedet for frem…..