Kjærlighet… sånn ekte…

Hei.

Jeg spiste sånn rundt elleve.. chiagrøt. Og så ble det ikke noe mat da jeg kom hjem. For vi skulle jo dra rett i vogna. Og vi var effektive. Halv fem satt alle i bilen og vi satte kurs mot Valnesfjord.. Sola vinket oss farvel og det var et nydelig lys..

Da vi entret Rema på Tverlandet var jeg rimelig sulten. Det var med den største selvbeherskelse jeg styrte unna både det ene og det andre. Baguetter. Sjokolade. Smågodthylla.

Men jeg måtte ha NOE. Så valget falt på nøtter. Sånne du plukker selv i en pose.

I kassa la jeg dem på sist så de ikke skulle forsvinne nederst i en handlepose. Passet på dem hele veien. La dem øverst i den siste posen, sammen med kjørebrusen.

Utenfor rema er det ei sånn vogn som selger vårruller.

“Ta med nøttene inn i bilen!” Jeg gav en høy, klar og utvetydig beskjed før jeg gikk bort for å kjøpe kveldens middag.

Etter å ha holdt på å fryse ihjel mens jeg ventet på de vårullene hoppet jeg inn i varm bil og vi kjørte avgårde. Det var altså veldig kaldt i dag. 18 minusgrader viste gradestokken et sted.

Hvor er nøttene? Jeg trengte NOE! Sånn ca NÅ!!Jeg holdt på å sulte ihjel. Kun viljestyrke holdt meg i oppreist stilling.

Nøttene?? Skulle du ha dem nå? De ligger vel bak i en eller annen pose…

Heldigvis for Henning kjørte han. Man kan liksom ikke drepe den som kjører bilen. Det kan fort bli litt ugreit.

Jeg prøvde å svare rolig og behersket. Jeg prøvde å være rolig og puste ut og inn.

Skal vi stoppe?

Ut i 18 minus for å lete etter noen nøtter… nei da tenkte jeg det var bedre å sulte ihjel før vi kom frem.. Neida, jeg overlever, bare kjør, vi trenger ikke stoppe..

Kjærlighet. Sånn ekte. Sånn i hverdagen. Som gjør at noen kjører inn på en holdeplass, går ut i vinterkulden og finner frem en nøttepose og en Pepsi Max.. Er smil og øyne som sier jeg elsker deg.. Kjærlighet. Sånn ekte!