Yme…

Hei.

Da Yme lå i magen og jeg og Henning dro på ultralyd var beskjeden hjemmefra klar: hvis det er en gutt mamma, så kan vi jo prøve å gi ham til naboen? De har jo ingen små barn og vil sikkert ha en baby!

Det ble litt gråt den ettermiddagen. Hva i allverden skulle man bruke en lillebror til? En lillebror! Så fullstendig tragisk. Og unyttig. Og helt verdiløs.

Etter noen ukers betenkningstid ble de vordende storesøstre enige om at vi kunne jo se ham før vi bestemte oss. Og til nød så fikk man bruke ham som prins i en ballettoppvisning eller noe.

Han kom og han ble. Og han var gutt. Helt uten tvil var han gutt. Han likte etterhvert å danse, men ikke ballett og han var slett ingen prins. Mer ridder. Eller brannmann. Helst brannmann. Og helst sammen med mormor.

I følge storesøstrene så er han litt sær. Og det finnes tider da de ønsker at de hadde stått på kravet og latt naboene få ham.

For når han for 43. gang den dagen vil spille yatzy, eller dyreparkspillet, eller et av de 217 andre spillene så er man litt lei. Alle er lei. Bortsett fra han. Som elsker spill. Brettspill, terningspill, Wii-spill og spill på iPad. Hvis livet kunne bestå av spill fra morgen til kveld ville livet vært perfekt.

I allefall om man i tillegg fikk ha noen pokemonfigurer. Eller 144 for å være helt korrekt. Og boken med oversikt over alle 700 som finnes i verden. Der man kan navnet på i allefall halvparten.

Legger man så til sist til noen regnestykker. Helst kvadratroten av 36. Det er nemlig seks, og det vet han, men det husket ikke mormor og det er kjempemorsomt!!

Ja man trenger ikke mer i livet. Brettspill, pokemons og regnestykker (og en iPad). Thats it. Blir noe ensformig for resten av oss, men det er jo ikke hans problem. Det vil si, han føler av og til at det er et stort problem. At ikke vi andre forstår at det eneste i livet verdt å bry seg om er brettspill, pokemons og matte. (Og en iPad)

Til høsten er det skole. Det gledes. I allefall til matte. Og SFO, for Isa har sagt at det finnes brettspill der. Mulig også noen pinner man kan samle på i skolegården. Og så skal man lese. Og lære noe greier. Å sitte i ro. Litt.

Yme. Vår fantastiske Yme. Med tversoversløyfe fordi det er finere enn slips. Og med sine kommentarer som får resten av oss til å lure på hva som egentlig rører seg bak pannen der. Vi lurer på hva han blir. Spillutvikler eller matematiker? Snekker? Eller noe helt annet.. Venstrehendt og sliter med at foreldrene ALDRI husker å kjøpe en saks for venstrehendte. Men han klarer seg. Han er seg selv med hele seg. Og hvem han ligner på blir vi aldri enige om.

Lillebror og storebror. Som storebror har han beskytterinstinktet godt fremme, litt langt fremme kanskje, men lillesøster vet å slå fra seg så det funker. Som lillebror, godt opplært og henger på der det skjer noe. Og får være med på nåde. Men nåde er godt nok. Han er med. Og bærer preg av et liv sammen med tre søstre. Ingen hater rosa så intenst som ham. Blir litt sånn småforfjamset når han havner i en guttegjeng. Men bare litt, før instinktet slår til.

Yme. Vår Yme. Som kom, og ble. Og slett ikke ville passet inn hos naboen, for han passer perfekt her hos oss. Hver dag. Også når han vil spille yatzy for 43. gang.

I går ble han 6 år. 6 år der verden ikke har vært den samme. På noe vis. Ikke den samme. Men bedre. Mye bedre. Alle skulle hatt en Yme.