Chiapudding. Eller noe lignende

Hei.

Chiapudding er tydeligvis in i tiden. Jeg hadde aldri smakt det. Nå har jeg smakt det. Tror jeg.

Der er januar. Så jeg burde ha visst det. Når jeg kom på jobb i morges så var altså pauserommet renset for alt som kunne minne om sjokolade. Alle små smuler av smågodt var spist og av den store kurven med karameller var det ikke et spor å se. Her var det tydeligvis nye tider.

Så det var da enda godt at jeg hadde med min egen lille frokost. For mat må man ha. Men i januar skal man jo være sunn så da har jeg snoket rundt og fant denne her på bloggen til Naturmamma. Chiapudding. Bare ordet oser av sunnhet og eksotiskhøet. Man tømmer altså disse chiafrøene i noe væske. Putter det i kjøleskapet og morgenen etter har den, som en larve til en sommerfugl, forvandlet seg til en deilig og sunn pudding.. Den ser i allefall deilig og sunn ut på bildet hos Naturmamma.

Så for meg at det endelige resultatet skulle bli sånn her ca..

Hvor vanskelig kunne det være? Det første man må gjøre er å kjøpe ingredienser. Chiafrø. Meny hadde sakene. I den opprinnelige oppskriften står det altså vaniljepulver. Jeg spurte på apoteket. Hun bare ristet på hodet og lurte på om jeg hadde gått feil.

På Prix hadde de heller ikke vaniljepulver. Ikke på Rema heller. Heller ikke på Meny. I desperasjon spurte jeg på Asiabutikken. De hadde heller ikke vaniljepulver. Jepp, jeg bor i utkanten. Sannsynligvis bestiller folk heromkring slikt på nettet. På nettbutikker jeg ikke har hørt om..

Gode råd var dyre. Når jeg først har satt meg fore å lage en frokost som inneholder både omega3, jern, kalsium og potassium så skulle altså ikke et usselt vaniljepulver stoppe meg.

Nå har jeg ikke drukket ren kokosmelk, ei heller mandelmelk. Jeg har brukt kokosmelk i supper og gryter og tar alltid litt mindre enn oppskriften tilsier fordi den kokossmaken kan bli litt vel tøff av og til. Så det ante meg at dette ikke kom til å bli en suksess uten den vaniljen.

Men den som leter han finner og i en hylle som så sånn passe sunn ut så fant jeg altså Soyamelk med vaniljesmak. Nå snakket vi.

Fredag kveld målte jeg sirlig opp 2 dl Soya melk med vaniljesmak og 2 ss chiafrø. Jeg brukte sånn måleskje. Her ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Satte lokk på boksen og inn i kjøleskapet.

Lørdag morgen sendte jeg krisemelding med video til Naturmamma. For dette her kunne aldeles ikke kalles pudding. Litt i tvil om tykkelsen på produktet engang klassifiserte til å bli kalt suppe. En tynn en i allefall. Rundt i dette fløt små, små geleegg som mest minnet om et tidlig stadium av rumpetroll..

Naturmamma har et liv. Hun svarte jo ikke med en gang, så da forfulgte jeg henne på Snap og sendte bilde av brødskiva mi med skinke med følgende tekst “hva har jeg gjort feil, skulle ha chiapudhding, men endte opp med dette..”

Stakkars Naturmamma. Hun prøvde så godt hun kunne.. “mulig du har litt feil ide om hva chiafrø er…” Hun refererte til brødskiva mens jeg trodde hun hadde sett videoen og at jeg hadde kjøpt feil frø. Hyperventiliering mens et par snapper til frem og tilbake avgjorde at det var rett type frø jeg hadde kjøpt.

Men jeg vet ikke. Enten er det innstillingen undertegnede har til chiafrø, mulig de må kurtiseres og snakkes pent med, eller så har kjøleskapet mitt en fiendtlig holdning til dem. For å få pudding..

Jeg øste på med frø. En spiseskje til. En vanlig. Med en liten topp.. Lørdag kveld satt jeg i sofaen og spiste greiene på trass. Smaken var helt kjempegod men vi snakker fortsatt tynn grøt.

I går kveld var det alvor. 2 dl soyamelk, 5 toppede spiseskjeer chiafrø.

Jeg tok boksen ut av kjøleskapet i morges og det var altså blitt fastere inne i den. Glad og fornøyd tok jeg med meg tranebær og friske bringebær for å toppe herligheten. For igjen. Smaken er god den.

Øverst var det grøt. Så ble det tykkere grøt. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det som kom etter der. Men det var mye frø og lite væske for å si det sånn. Ugjennomtrengelig med skje. Når jeg hadde skrapet av det kjempegode spiselige på toppen så kom resten ut av skåla i en klump…

Men de øverste to cm. Fantastisk. Særlig med de bærene på.

Og jeg er altså ikke den som gir opp. For jeg har tro på at dette her kan bli min nye frokostvane altså. Nå står en ny posjon klar i kjøleskapet. 3,5 spiseskjeer frø.. Montro hvordan det blir… Og så lurer jeg på om det finnes sånn soyamelk med sjokoladesmak? Jordbærsmak? Kanskje pæresmak? For det er jo enkelt og lettvint. Tror jeg. Når jeg bare knekker koden. Har stor, stor tro på fredag. Eller søndag morgen..