Er det fest så er det fest!!

Hei.

Desember er proppet med høydepunkt. I fjor kom jeg inn i barnehagen, tittet meg rundt og tenkte: POKKER! Hadde jo glemt hele nissefesten. Måtte ta strafferunden hjem og Yme var blodig fornærmet i flere dager.

I år har jeg ikke tatt noen sjanser. Den nissefesten skulle altså ikke glemmes. Så i morges var det nissekjole, nissedrakt og nisseluer. Dis gikk på repeat med HO HO HO er det snille barn her og Yme lovpriste nisseguden som hadde laget sånne ting som nissefester for ENDELIG skulle han endelig få spise nissegrøt igjen. I påvente av at mormor skal komme tilbake og lage grøt hver kveld til kveldsmat er nissegrøt i barnehagen et veldig bra substitutt. For mammaen lager ikke grøt. Det er en av de tingene mammaen ikke kan nemlig.

Da jeg hentet i barnehagen i ettermiddag skal jeg si det hadde vært fest. Det hadde vært grøt. Yme hadde ikke funnet mandelen. Eller pastaskruer som vistnok var mandel. Men han fortvilte ikke, det er jo et år til han skal begynne på skole så han kunne enda få den til neste år. Jeg knuste ikke den drømmen med å si at skolen starter i august. Man skal ikke ta sorgene på forhånd.

Dis var mest opptatt av å fortelle om den store nissen som hadde vært der. Hun viste meg vinduet der hun så ham først, plassen han satt og delte ut gaver og plassen hun sto og hylte “MIN TUR” under hele pakkeutleveringen. Pakken hennes lå vist noe langt ned i sekken. Det hele hadde vært litt skummelt, men veldig bra også.

Og videre var Dis storfornøyd med dagen. Hun hadde klart å pådra seg en ny blåveis. På motsatt side og med blod! Blod! Fantastisk. Det var lykkelige barn som ble med hjem.

Dis prøvde resten av ettermiddagen å jevne ut ansiktet med å klatre fra sofa til stol og tilbake og gjerne med et hopp eller tre på veien. Hun klarte det ikke, men var relativt fornøyd med at blodet fortsatt var der da hun studerte seg selv i speilet under kveldsstellet. “Dis flenk å dætt!” Joda, her er selvtillit og det meste på plass. Og jeg er glad de julekortene allerede er laget..

Yme på sin side hadde andre funderinger i kveld. For siden han ikke fant mandelen så kunne det jo hende at han vant loddtrekningen om å være Lucia neste uke. Jeg skal innrømme at jeg sa det på spøk da vi var i barnehagen, men det skapte større bekymring enn jeg så for meg. For Luciasangen er fryktelig lang. Og det er flere av dem. Og han kan jo ikke hele teksten enda. Og de er så kjedelige og slett ikke så morsomme som På låven sitter nissen. Og Lucia? Er ikke det en jente da? Og MÅ man ha kjole på? Uansett?  Lange, tunge sukk. De er jo bare fem i maxiklubben, sjansen for å bli den Luciaen er jo kjempestor. Kjempedigerstor faktisk. Mye, mye større en sjansen for å få en mandel. Og når man har uflaks med mandelen/pastaskruen så har man sikkert uflaks med Luciaen, og da får man sikkert være Lucia!

“Æ skulle ønska mamma, at di voksne i barnehagen kanskje bærre finn ut at vi tar ein nissefæst tel. Å at vi tar å drit i heile Luciaen!!”

Jeg må innrømme at ønsket kom så hjertelig og ektefølt at jeg faktisk ikke klarte å påpeke at språkbruken ikke var helt innafor. Man driter jo ikke i Lucia.

Og tipper at om han nå skulle slumpe til å bli Lucia så blir det sikkert helt fantastisk. For vi har en Isa her i huset. Som nå ser det som sin livsoppgave å lære Yme tekstene på de Luciasangene før 13.desember. Og da ville det jo vært dumt om han ikke fikk brukt dem. Synes jeg da.