På tur med Ylva..

Hei.

Kvelden i går gikk i en saus av karamell blandet med popcorn. Men nå er salgsvarene pakket i poser og Eir sitter med dollartegn i øynene og gleder seg til salg på lørdag. Det er også laget en bolle med smaksprøver og en bolle for å selge i løsvekt til en tier eller så. En gründer er født, dog synes mor at selv om gründeren selv også jobbet til midnatt så ble det kanskje vel mye jobb på mor.

Når det j……… popcornet endelig var avsegstyrt måtte jeg jo gjøre ferdig akuttmedisinnettkurset jeg måtte ha kursbevis fra når jeg skulle på kurs i Bodø i dag. Klokka var vel to da jeg mer besvimte enn sovnet ved siden av Dis. Det vil si, søvnen var altså ikke dypere enn at en sagbrukaktig lyd tvang seg inn i høyre øre. Slike sagbruklyder har en tendens til å høres bedre og bedre og bedre, før den til slutt overdøver alt og får hele huset til å riste. Nei, det var ikke Ylva, det var Henning som snorket. Jeg jaget ham rett og slett ut av rommet og sovnet igjen. Før Dis fant ut at det igjen var på tide å gi meg en rett høyre og be om en flaske.

Så man kan si at jeg var sånn middels trøtt da jeg sto opp. Da var Ylva kommet på besøk. Det tikket inn en tekstmelding fra skolen om at skolebussen ikke gikk. Men det sto ingenting på nettet om at bruene til Bodø var steng så jeg la i vei med om ikke godt, så i allefall et lite håp.

Man kan vel si at det blåste. Masse. Den første brua var det ingen vindmåler på. Jeg så jo at andre hadde kjørt over så da var det vel greit. Med sidevind såpass at jeg hele tiden måtte svinge mot for å ikke bli blåst over i andre feltet så tror jeg den ville vært stengt om det hadde vært vindmåler. Den andre brua blåste det 33 m/s. Der kjentes nesten ikke vinden så jeg lurer veldig på hva det blåste på den første. Over Saltstraumbrua var det bare 20 m/s. Søndagstur.

Jeg kom frem til Bodø, fant en parkeringsplass og kom bare en halv time for sent på kurset. Rakk akkurat forelesningen om nye sepsiskriterier og fikk litt kake og frukt i pausen for å roe nervene.

Senere på dagen var jeg hos kiropraktor. Den nakken min er ikke bra. Den siste uka har følelsen i ytterste ledd på hø langfinger vært borte. Men fasinerende med sånne kiropraktorer altså. De har utrolig bra benker. Ønsker meg en sånn til kontoret. Og råflink til det de holder på med. Nå har jeg bare vært hos en. Han er i allefall flink. Ikke at jeg har blitt så mye bedre, men jeg tror rett og slett ikke at det er hans feil. Heller tror jeg vel at jeg ville vært enda værre om det ikke var for ham.

Litt julegavehandling ble det også. Det er altså bare 32 dager til julaften. Og jeg har ikke startet. Neida, jeg er ikke stresset. Er aldri stresset. Eller kanskje. Bittelitt.

Kvelden ble avsluttet på en meget hyggelig måte. Omvisning, ølsmaking og tapas på Bådin bryggeri. Nå var det vel egentlig værre enn å banne i kirka da jeg ba om brus. Men jeg liker jo ikke øl. Egentlig ikke alkohol i det hele tatt. Tror faktisk ikke jeg har drukket alkohol siden lenge før Yme ble født. Ser liksom ikke poenget når jeg ikke synes det smaker noe godt. Men det var veldig moro å høre om ølbrygging og malt og humle og smaker og prosesser og alt. Og nydelig tapas. Og ikke minst svært hyggelig selskap.

Det var nok egentlig Henning som burde ha vært med. Men han er hjemme og passer hus og barn. Og igjen. Henning altså. For mens Ylva herjer vilt, river hustak, blåser togkontainere av tog, stenger både veier, fergesamband og bruer (Saltstraumbrua stengte senere i dag). Hva er det som sitter fast, støtt som fjell på taket vårt? Jo, det er julelysene. Nissen med slede. Den henger der. Har ikke flyttet seg en millimeter. Jeg elsker Henning.

I morgen er ny dag. Hotellfrokost og akuttmedisinsk trening. Før jeg skal kjøre hjem. Da håper jeg Ylva har rast fra seg. Og jeg håper det går noen ferger. For nå har vi altså ikke sett mormor og morfar på en måned. Men nå kommer de. Håper vi.