Når verden legges i grus på sekunder..

Hei.

Det er altså en fasinerende tid. Vi har en toåring i huset. En toåring som kunne vært 14 hva gjelder nykker og evne til å bli fornærmet.

Her en morgen tuslet jeg inn på rommet hennes, slo på lyset og kvitret blidt “god morgen Dis!” Det var mer som et monster fra undergrunnen som kom til syne bak hodegjerdet på senga. Monsteret hadde i tillegg stemme. “SLÅ A LYSE!!!!!! SLÅ AAAAAAAAAAA LYSE!!” Videre krabbet det samme monster ut av senga, flekket tenner mens det gikk mot meg. Jeg forsto mitt eget beste og rygget ut døra. Rakk det akkurat før lysbryteren fikk en rett venstre og døra til et nå mørklagt rom ble slamret igjen med en kraft jeg ikke trodde en toåring innehadde. Bak døra hørte jeg mumling. “æ e sur! æ ska slapp av! Æ E SUR!” Jepp, melding mottatt.

Forleden dag hadde Eir og Yme laget gresskarpai. Det var god stemning. Isa har ventet et år på gresskarpai, helt siden i fjor på denne tiden. Yme var fornøyd både med smak og konsistens. Dis beæret oss med sitt nærvær ved bordet. Hun satt glad og lykkelig og stappet inn pai med begge hender.

Det var da Henning spurte “vil du ha litt krem Dis?” Han spurte i beste mening. Han ville jo kun hennes beste. Det var en god krem. Nypisket og fin. Det kom et noe utydelig svar. Det kunne tolkes begge veier. Litt vanskelig å høre eksakt da munnen var full av pai. Vi trodde det var et ja. Og resten av seansen ser jeg for meg i sakte film… For i det sekundet den første litte klatten med krem landet på tallerkenen gikk altså verden i grus. Det var helt tydelig og alldeles ikke lengre til å missforstå at hun ikke hadde sagt ja. Hun skulle i allefall ikke ha krem. Hun kom faktisk til å dø om den kremen lå der på tallerekenen. Kaken var ødelagt, selv om kremen altså ikke var i nærheten. Livet var ødelagt. Ja alt, absolutt alt var helt katastrofe. Henning prøvde så godt han kunne å redde stumpene. Det ble tørket bort krem, det var ikke godt nok. Det ble skiftet tallerken, det begynte nesten å anes håp om at katastrofen kunne snus. Det ble lagt et nytt kakestykke på den nye tallerkenen….. Det fornærmede offeret satte seg med ryggen mot Henning, satte nesen i sky og spiste resten av paien med høylydte snufs og med en tydelig mine som sa at faren nok måtte vente lenge på tilgivelse.

Jeg har jo lest om nettvett. Jeg legger jo ikke ut blamerende bilder av mine barn. Selv om jeg skal innrømme at jeg tok et for å spare til konfirmasjonen når jeg skal spørre om hun vil ha krem på kaka. Men jeg fant en illustrasjonsvideo. Som rett nok har litt feil tekst. Men dere skjønner… Sånn har vi det om dagen..