Fineste Eir..

Hei.

Tenk i dag hadde Eir bursdag. Elleve år. Elleve år siden den morgenen på St. Olavs der hun ble dratt ut med en sugekopp. Hun ville liksom være med å bestemme allerede da.

Selvstendig har vært en beskrivelse på Eir siden første dag. Hun går sin egen vei og gjør som hun vil. Uten en fiber av frykt. Hun vet jo hvor hun skal, følgelig går hun seg ikke vill, mener hun selv. Mamma og pappa er ikke alltid like sikker.

Hun var tre da hun fikk sin første øyenskygge. Med et par unntak har hun egentlig aldri vært innom den fasen med fargerik pynt i hele fjeset og lebestift i håret. Hun gjorde det ordentlig fra første stund. Nå sliter jeg maks, for jeg innrømmer glatt at jeg ikke alltid ser at hun har sminke på seg. Ikke fordi det er så vanlig at jeg ikke legger merke til det, men fordi hun får det til så diskret. Så den regelen om at det ikke er lov med sminke på skola har jeg en misstanke om blir brutt til stadighet.

Tolmodighet er vel ikke hennes største dyd. Får hun det ikke til i løpet av de fire første forsøkene så kan det være det samme. Stort sett får hun det til, i allefall om hun vil, men det finnes jo ting, som skjønnskrift, der mammaen holder på å slite av seg håret.

Det gjør pappaen også. Og irriterer seg grønn over uvaner og sen leggetid. Og møter seg selv i døra. For Eir, hun har arvet en god prosentandel arvestoff hos pappa. Og de tenker så likt, men ingen av dem ser det. Så det er rent underholdende til tider.

Når dette her er hva du ønsker deg i bursdagsgave og lillebror under sterk tvil går med på å kjøpe den så er jo middagene i boks fremover..

For hun har funnet sin nisje på kjøkkenet. Hun er kjempeflink. Lager noen ganger noen litt uvanlige blandinger som kanskje faller farens og lillesøsterens halsbrann litt tungt for brystet, men stort sett blir det alldeles utmerket resultat. Dog er det en laaaaaang vei å gå før hun har fått med seg at et kjøkken også må ryddes.. Men det er verdt å rydde kjøkken når man stort sett hver dag kommer hjem til ferdig middag..

Dis er trygg hos Eir. Og går gjerne dit for trøst. Og Eir er flink med Yme også. Når hun bare vil. Og hun og Isa er som søstre flest. Gode venner og bitre fiender om hverandre. Men som oftest venner.. Men Eir er elleve år. Så når headsettet kommer på og oppmerksomheten rettes mot en skjerm så er det en smule fritt spillerom for rampete småsøsken. Men hun er en kjempehjelp!

Den lille jenta mi blir ubønnhørlig stor. Og vi er stolte. Og litt redde. For med årene kommer enda mer selvstendighet og løsrivelse. Så da er det bare å håpe at man har klart å plante nok ballast, trygghet og kjærlighet til at hun klarer seg der ute i verden. Og at hun vet at uansett hva som skjer og hva hun gjør så er vi her. Klar til å blåse på skrubbsår som livet gir.

Gratulerer med dagen Eir!