Hei.
Jeg skal ikke skryte av at jeg har vært på så veldig mange treningssentre i mitt liv. Noe av årsaken er jo at jeg har bodd på steder der slikt har vært ikkeeksisterende, men selv da man bodde i verdensmetropoler som Trondheim og Arvika frekventerte jeg ikke slike steder særlig ofte.
Så den kunnskap jeg har er rett og slett forutinntatte gjetninger. Og jeg gjetter at på slike steder så er det ganske mange mennesker som står foran speilet og nyter synet av resultatet av timer og atter timer med hard jobbing. Det være seg vaskebrett, sprettrumpe eller overarmsmuskler.
For det er jo en viss tilfredstillelse i å nå et mål man har jobbet mot i lang tid. Å se det foran seg liksom.
Nå tror dere sikkert at jeg har kjempet en kamp mot badevekten. Det burde jeg definitivt ha gjort. Jeg må bare finne motivasjon og styrke først. Men det er altså ikke meg det handler om. Det er Dis.
For det skal du vite, hun har jobbet hardt. Fra hun tok sine første stabbende skritt har hun oppsøkt fare. I begynnelsen var det jo nok å slippe seg fra stuebordet. Nå snakker vi trær med ganske god høyde. Som hun slipper seg fra. Men det har jo gått alldeles utmerkte og fint.
Men i går, da knakk hun koden. En bakke. Passe bratt. Slippe seg utfor, la tyngdekraft og akslerasjon gjøre jobben. Tilslutt springer bena fortere enn kroppen. Eller er det kroppen som springer fortere enn bena?
I allefall. Man tryner. Tryner skikkelig og klarer endelig å få sin første ordentlige blåveis. Med tilhørende skrubbsår. Er det rart man blir stolt?
Yme var noe usikker i bedømningen av skaden. “Main kain jo ikke vær heilt sikker mamma, mæn æ trur ikke at det e ketsjup deinne gangen!” Personalet i barnehagen var ganske sikker på at det ikke var ketsjup. Hovedpersonen selv klarte å fremkalle noen passelig triste hyl og fikk frem både “bakke”, “tryna”, “slo mæ”, “datt” og “æ e bidd svart” i samme setning.
I kveld dro vi på svømming. Det var en hel gjeng med store tøffe førsteklassegutter i gangen. Det manglet altså ikke på lovord. “WOW!!!!!” “Kor fælt!!!” “Det må gjør dritont!!” Litt usikker på om det var Dis eller Yme som var mest stolt av blåveisen hennes. Han viste den i villig frem til alle som ville se. Og Dis fortalte til alle som ville høre.. “æ tryna”
Det var i allefall veldig tydelig hvem som var mest stolt av den under kveldsstellet. Det var da jeg fikk assosiasjonen til muskelbuntene på treningssenter…
Synes det er fint jeg. At unger får røre seg. Springe, klatre, ramle og reise seg igjen. Dis var på toppen av klatrestativet i dag igjen. Hun løp like fort fra grinda til inngangsdøra i morges som hun gjorde i går. Skrubbsår og noen blåveiser hører med. Selvfølgelig skal man bruke hjelm når man sykler, refleks i trafikken, bilstoler og belter. Men jeg har tro på å gjøre blåveiser til noe kult. Blåmerker og skrubbsår på knærne til noe man skal være stolt av. Fordi man turte noe som kanskje var litt skummelt, fordi man prøvde på noe som man kanskje bare var litt uheldig som ikke klarte. Ikke fordi man var dum og uforsiktig. Du kan ikke spikke din egen pølsepinne uten å bruke kniv. Bruker du kniv er det en risiko for å skjære seg. Ikke gi dem den største kniven første gang. La det være sikring på skaftet så ikke handa glir ned på eggen. Men la kniven være ordentlig skarp. Sånn at den faktisk skjærer i greina de spikker på. Slik at de får mestring. Og la dem springe ned bakken. Og oppleve tryggheten i at en blåveis faktisk er litt stilig og kult. Etter at man har sittet med dem på fanget og trøstet og blåst på. For det hører med det også.
9 Kommentarer on Fornøyd med egen innsats…
Stengt for kommentarer.
Tror på det samme som deg, at det er viktig å ikke polstre dem . De må få lov til å prøve seg litt og teste ut. Her har e ei klatremus på et og et halvt år, ho er høyt og lavt. Funne ut at det meste kan klatres på. Fra stoler, til bord, hoppeku med mer. Noen ting har ho respekt for, andre ting er ho mer tøff i trynet på. Ho har hatt sine knall og fall ja.blånese har ho hatt og blir nok mere om ho fortsetter å klatre.
Flott at vi er flere som ikke pakker inn. Og flott at det er flere klatremuser der ute.
Dagens gode latter og blir så glad over alle norske ord, och jeg leser höyt og pröver få till dialektisk tonefall når du siterer det barna sier – helt herlig det snakket, ä har alltid likt det!
Liker godt ditt barnepedagogisk budskap.
Og jeg blåser litt på Dis sår der ä …
Verdensmetropolen Arvika – der bodde jeg i flere år 🙂
Hyggelig å ha deg med på reisen 🙂
Kuleste Dis med blåveis, mye kulere enn muskelbuntene!!!!
Og det er trist når de polstrer trær og nekter en klatremus å klatre. Heia grensesprengende adferd, det er forskjell på å klø seg mellom tærne og skyte av seg foten!
Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Vil du kjøpe lodd?
Veldig kul. Men nå har hun oppdaget at triste øyne, ei hand på såret, litt sutrete stemme og “æ har så ont” fører til veldig mye kos fra mormor så vi har en jobb å gjøre når mormor drar i morgen..
Mye som skal læres, inkludert hvordan få sympati! Hahaha!
Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Rolig oppkjøring til Halloween
Jeg har en ide om at unger skjønner sine egne grenser dersom de får prøve seg, men er ikke sikker på om påstanden er riktig. Uansett veldig vanskelig å sitte rolig å se på mens de presser grenser. Mistenker at det ikke er lettere selv med medisinsk bakgrunn?
Kan ikke si at jeg ser mange som står foran speilet og nyter synes av seg selv på treningssenteret. Om noe er det nok heller for å studere den delen man fortsatt ikke er fornøyd med. Men mens brukes speilet for å kontrollere at øvelsene blir gjort riktig. Men kanskje jeg bare er på feil treningssenter? Jeg hadde nok ikke trivdes særlig godt på et slik ett.
Abelone Vil gjerne at du leser denne blogposten Pintrest-inspo til besvær
Nei, klart man har hjertet i halsen en del ganger. Men jeg tror som deg at det betaler seg.
Og så bra at mine forutinntatte gjetninger om hva som foregår på treningssenter er feil.. 🙂