Fornøyd med egen innsats…

Hei.

Jeg skal ikke skryte av at jeg har vært på så veldig mange treningssentre i mitt liv. Noe av årsaken er jo at jeg har bodd på steder der slikt har vært ikkeeksisterende, men selv da man bodde i verdensmetropoler som Trondheim og Arvika frekventerte jeg ikke slike steder særlig ofte.

Så den kunnskap jeg har er rett og slett forutinntatte gjetninger. Og jeg gjetter at på slike steder så er det ganske mange mennesker som står foran speilet og nyter synet av resultatet av timer og atter timer med hard jobbing. Det være seg vaskebrett, sprettrumpe eller overarmsmuskler.

For det er jo en viss tilfredstillelse i å nå et mål man har jobbet mot i lang tid. Å se det foran seg liksom.

Nå tror dere sikkert at jeg har kjempet en kamp mot badevekten. Det burde jeg definitivt ha gjort. Jeg må bare finne motivasjon og styrke først. Men det er altså ikke meg det handler om. Det er Dis.

For det skal du vite, hun har jobbet hardt. Fra hun tok sine første stabbende skritt har hun oppsøkt fare. I begynnelsen var det jo nok å slippe seg fra stuebordet. Nå snakker vi trær med ganske god høyde. Som hun slipper seg fra. Men det har jo gått alldeles utmerkte og fint.

Men i går, da knakk hun koden. En bakke. Passe bratt. Slippe seg utfor, la tyngdekraft og akslerasjon gjøre jobben. Tilslutt springer bena fortere enn kroppen. Eller er det kroppen som springer fortere enn bena?

I allefall. Man tryner. Tryner skikkelig og klarer endelig å få sin første ordentlige blåveis. Med tilhørende skrubbsår. Er det rart man blir stolt?

Yme var noe usikker i bedømningen av skaden. “Main kain jo ikke vær heilt sikker mamma, mæn æ trur ikke at det e ketsjup deinne gangen!” Personalet i barnehagen var ganske sikker på at det ikke var ketsjup. Hovedpersonen selv klarte å fremkalle noen passelig triste hyl og fikk frem både “bakke”, “tryna”, “slo mæ”, “datt” og “æ e bidd svart” i samme setning.

I kveld dro vi på svømming. Det var en hel gjeng med store tøffe førsteklassegutter i gangen. Det manglet altså ikke på lovord. “WOW!!!!!” “Kor fælt!!!” “Det må gjør dritont!!” Litt usikker på om det var Dis eller Yme som var mest stolt av blåveisen hennes. Han viste den i villig frem til alle som ville se. Og Dis fortalte til alle som ville høre.. “æ tryna”

Det var i allefall veldig tydelig hvem som var mest stolt av den under kveldsstellet. Det var da jeg fikk assosiasjonen til muskelbuntene på treningssenter…

Synes det er fint jeg. At unger får røre seg. Springe, klatre, ramle og reise seg igjen. Dis var på toppen av klatrestativet i dag igjen. Hun løp like fort fra grinda til inngangsdøra i morges som hun gjorde i går. Skrubbsår og noen blåveiser hører med. Selvfølgelig skal man bruke hjelm når man sykler, refleks i trafikken, bilstoler og belter. Men jeg har tro på å gjøre blåveiser til noe kult. Blåmerker og skrubbsår på knærne til noe man skal være stolt av. Fordi man turte noe som kanskje var litt skummelt, fordi man prøvde på noe som man kanskje bare var litt uheldig som ikke klarte. Ikke fordi man var dum og uforsiktig. Du kan ikke spikke din egen pølsepinne uten å bruke kniv. Bruker du kniv er det en risiko for å skjære seg. Ikke gi dem den største kniven første gang. La det være sikring på skaftet så ikke handa glir ned på eggen. Men la kniven være ordentlig skarp. Sånn at den faktisk skjærer i greina de spikker på. Slik at de får mestring. Og la dem springe ned bakken. Og oppleve tryggheten i at en blåveis faktisk er litt stilig og kult. Etter at man har sittet med dem på fanget og trøstet og blåst på. For det hører med det også.