Søndagsstatus

Hei.

Det er tydelig at temaet barn alene hjemme engasjerer. For mens jeg har hatt en rimelig hektisk vakthelg har altså 7500 vært inne og lest mitt forrige innlegg. Det er delt over 800 ganger. Det er jo så man fyker rett inn på topp 50 på blogglisten..

En ting jeg har lært de siste tre dagene er at man ikke skal sitte i halvsøvne sent på kvelden å skrive blogginnlegg som skal fyke rundt i internettuniverset. For mens jeg i min lille boble syntes det var veldig klart hva jeg mente om mammaen som dro til syden og forlot sine fire barn hjemme så var det jeg skrev ikke så klart i det hele tatt. I allefall kunne det veldig lett missforstås. Og det er jo så kleint når man må si “jammen, det jeg egentlig mener er…” Høres jo ut som staben til Donald Trump

Jeg endret teksten. Men det hjalp tydeligvis ikke så mye.

Så bare for å bringe klarhet. Jeg synes altså IKKE det er greit å forlate to tolvåringer alene hjemme med ansvar for småsøsken på 6 og 7 for så å reise til syden i en uke. Når noen gjør det synes jeg det er helt ok at barnevernet kommer. Veldig bra er det at barnevernet kommer da.

Men at en 12-åring, med trygge rammer, folk den kan ringe og som har vært endel alene med småsøsken og er trygg på det, kan være alene en natt. Jo det tenker jeg. Ikke alle tolvåringer. Men mange. Hvis de gradvis har fått øve seg og fått ta ansvar og har mestret det.

Og med det så tror jeg at jeg har sagt mitt om den saken. Men moro da, å skape litt engasjement rundt omkring.

Helgen for min del har vært preget av jobb. Ungene har på ingen måte lidd noen overlast. Eir har hatt besøk av Sofie, de har bodd inne på rommet hennes, i mørket, omgitt av Snap, iPad og sminke. Mhmmm…. Og så skal det tillegges at hun laget kylling snurret i bacon til middag på fredag og hjalp til med svinesteika i dag. Og ja, laget nachos i går kveld.

Den nachosen var en sann glede å komme hjem til. Utsultet etter å ha feildisponert matinntaket en smule tidligere på dagen kom jeg hjem klokken ni. Rakk akkurat duellen i Skal vi danse. La meg, sto opp igjen og var stort sett ute resten av natten.

Mormor er her. Hun var bekymret for stakkars Henning som skulle være hjemme i helgen og ta vare på hus og barn mens jeg jobbet. Hun og Yme har spilt Wii. Jeg tror vi må begrave Wii’en bak huset. Yme har som jeg har beskrevet føret gen som gjør at han blir helt, helt besatt når han finner noe som fenger. Akkurat nå er det Wii. Fra morgen til kveld. Vi andre deler på å være med. Vi synes nemlig ikke det er SÅÅ morsomt. Men mormor. Hun sier aldri nei. Som Yme sa på fredag: “heldigvis så kommer ho mormor, ho mormor har ikke ainna å gjør einn å vær i lamma mæ, så æ lika ho bæst!” Kjærlighet, helt uegoistisk.

Dis, hun har funnet sin indre furie. Vi solgte den gamle barnevogna vår. Den ble hentet i dag. Jeg var ikke hjemme, men etter beskrivelsen var det mer som den ungen i The Omen hun forvandlet seg til når den skulle ut av huset. Den var da vitterlig hennes må vite. Kjøperen tilbydte seg å komme tilbake etter at hun hadde lagt seg, men Henning gjorde kort prosess og fikk den ut av huset. Jeg lurer på hvilke gener den ungen har. Et sånn sinne…. men altså hun er jo like teatralsk i alle sine følelser så egentlig er hun vel en helt normal to-åring. Som ble glad og fornøyd igjen når hun fikk hjelpe til med å ta ut av oppvaskmaskinen. Strålende fornøyd også under middagen. Kjøtt! Der har du Dis. Brød, NEI! Hun kommer i allefall aldri til å bli vegetarianer. Kjøtt og velling. Det er det den ungen lever på.

Jepp. Livet. Helt vanlig. Dager som går. Sånn er det. Og i morgen er det mandag. Ny uke og det gledes. For om usle fem dager innvier vi vintercamp. Jeg kan knapte vente.