Hei.
Tidligere i uka var det en artikkel et sted om en mor som hadde latt sine barn være alene hjemme og reist til syden. De to eldste ungene var 12 år og de to yngste 6 og 7. Barna ble hentet av politiet. Da holdt 12-åringene på å laget middag. De ble plassert hos slektninger. Å reise ei uke. Til syden. De minste var 6 og 7. Det er litt vel i overkant av hva man kan kalle greit. Senere i uka har jeg fulgt et par tråder på den o store fjesboka. “Hvor gamle bør unger være før man lar de være alene hjemme?” Naturlig nok inspirert av artikkelen jeg nevnte.
Og etter å ha lest sånn ca 234 kommentarer tenker jeg: Jaja, det er bare å melde seg til barnevernet, levere ungene i fosterhjem og si opp jobben som mor.
Er folk spik spenna gale? Hvor mye puter syes det under armene på unger i dette landet? Får unger for tiden i det hele tatt lov til å bevege seg utenfor foreldrenes synsfelt? Det er egentlig merkelig at det ikke sitter en gjeng foreldre bakerst i klasserommet og passer på sine håpefulle mens de er på skolen.
Jeg håper inderlig at det er veldig mange foreldre der ute som ikke er som kommentarfeltene. For en gjenganger var “mine barn skal ikke forlates alene før de er 18!” “barn er foreldrenes ansvar til de er 18, å forlate dem før det er direkte uansvarlig!”. Så var det jo noen som var litt mer liberale. “Jeg kunne kanskje vurdert å la dem være alene et par dager når de har fyllt 16.”
18??? 16???
Jeg forstår jo at ikke alle unger er like. Det er helt klart at noen ikke kan være alene før de er ganske store, jeg forstår også at i enkelte søskenflokker vil det være fare for både liv og helse og hus og hjem å forlate dem alene. Men de tilfellene må da være unntak?
En unge, uten spesielle behov eller vansker må da tåle å være alene hjemme en dag, og en natt, før de fyller 18?
Her vi bor må man flytte hjemmefra for å gå på videregående. Hvis du ikke satser på en fremtid innen fiskeri eller oppdrett da. Du må bo på hybel. Du kan pendle med buss, men det blir jo innmari lange dager. Og når du går ut av 10. klasse er du gjerne 16. Eller 15. Kommer an på når du er født på året. Du kan ikke flytte på hybel om du aldri har vært hjemme alene mer enn den stunden det tar for mamma å kjøre på butikken å kjøpe melk og ost. Og har du ikke vært lengre alene hjemme enn det så vet du mest sannsynlig ikke hva du gjør med melk, brød og ost heller, for om ikke mamma og pappa stoler såpass på deg har du antageligvis heller ikke fått bruke brødkniven alene.
Tilbake til oss. Eir er 10 år, hun blir elleve om en måned. Isa er åtte. De er alene hjemme begge to. Sammen eller hver for seg. Eir har fri en dag annenhver uke. Alene hjemme. Isa har flere ganger i høst vært småforkjølet og hatt sånn 38,1 i temp. Har vært alene hjemme.Isa har hatt noen dager der hun heller ville vær hjemme enn å dra på SFO. Da har hun fått være hjemme. Alene. I hele sommer, fra vi kom hjem fra ferie og frem til skolestart var Eir og Isa alene hjemme på dagen. Laget middag til vi kom hjem. Gjorde ellers fint lite annet enn å se tv. Men hadde det storveis.
I sommer. Da både jeg og Henning jobbet og skolen ikke var startet og barnehagen hadde planleggingsdag. Alle fire ungene, og Sofie var her hjemme. Alene. De skiftet bleier, de laget middag. Huset sto. De var fornøyde. De klarte det. Vi stolte på dem. Det gikk helt utmerket.
Henning jobber dag, han er hjemme åtte på kvelden. Jeg har vakt. Eir og Isa, og gjerne Sofie passer Yme og Dis. De minste får mat, Dis sover når Henning kommer hjem. Det siste halve året er Dis blitt kjempetrygg på Eir. Hun legger henne like fint som vi. Dis kommer gjerne til Eir for trøst. Det kommer ikke av seg selv. Det komme av at man tar det steg for steg og starter i det små.
Det handler om å gi unger ansvar. Det handler om å begynne tidlige, la dem mestre og se at de kan. På fredag fikk Yme se etter Dis ute her. Jeg hadde ytterdøra åpen og sto på vaskerommet. De hadde det strålende. Yme syklet foran, frem og tilbake, Dis travet etter på sparkesykkel. Han fikk henne til å snu i svingen. Stolt som en hane over å få være barnevakt. Dis strålende fornøyd med at storebror lekte med henne. Eir hadde med Dis på kjøkkenet og laget nachos på lørdag. Hun fikk både raspe ost og lage saus. Stålkontroll. Ikke en forbrenning å spore. Om man lar dem prøve.
Yme har fått være alene hjemme når jeg har dratt på butikken. En gang fikk han faktisk være alene hjemme når vi andre spist pizza på kafeen. Han har fått lov å gå hjem selv når han heller ville hjem å spille wii enn å være på kaffebesøk hos bestemor. Klare avtaler på hva han ikke skal gjøre, skryt når jeg kommer hjem.
Dis får være alene på loftet på rommet sitt. Eller alene i stua mens jeg er på loftet. Jeg er ikke lengre unna enn at jeg hører hva hun gjør. Men det er viktig tenker jeg. At hun trener, på å være litt alene.
Eir er enda for liten til at hun er alene her på natta når jeg har vakt. Vi er ikke gale. Men om et år, når hun blir tolv tenker jeg at det går helt utmerket. Så lenge hun selv synes at det er ok.
Det er ikke slik at vi alltid bruker Eir til barnevakt. Bestemor er her titt og ofte, mormor likeså. Vi har ei jente på ungdomskola vi bruker. Men poenget er at hun tør, at hun kan, og at hun klarer det helt fint. Og at hun føler seg trygg i oppgaven. Og både hun og Isa vokser med det. De kjenner på ansvaret og de tar ansvar.
Klart man må tenke hva, om og hvis. Om brannalarmen går: slipp alt, få alle ut, ingenting annet. Løp. Sjekk fra verandaen hvem som ringer på før du åpner. Brenner du deg på komfyren, stå under rennende vann, få noen andre til å ringe mamma. Koker det over, bruk grytevott og dra kasserollen vekk, vent til vannet er kaldere før du tørker opp. Ramler Dis fra klatrestativet, sjekk at hun puster, ring mamma. Det er ikke, ikke under noen omstendighet lov til å klatre på rekkverket på verandaen. Ikke for noen. Ikke sitt med hodetelefoner på når dere er alene her med de minste. Knuser dere et glass, støvsug før noen andre får gå på gulvet, ta på sko når du gjør det. Ikke la Yme skjære brød med den skarpe kniven.
Jeg har på ingen måte tenkt å sitte hjemme og passe ungene hver helg til de er 23. De skal klare seg alene på hybel når de er 16. Isa kommer til å være akkurat fylt 15 når hun skal flytte hjemmefra. Hun må kunne bo der, klare seg, lage mat, handle, stå opp selv. Jeg kommer ikke til å ringe klokka 7 å vekke henne, minne henne på å gå på skola og fortelle henne at hun må smøre matpakke. Dette må hun lære før den tid. Montro om kanskje man finner litt av svaret på hvorfor så mange dropper ut av skolen i dette her? Kanskje er det ikke skolen. Kanskje er det manglende evne til å klare seg selv. På egenhand. Alene. På hybel.
Så jeg blir litt matt jeg. Når de skriver, “han kan jo ikke lage matpakke selv, han skal i allefall ikke være alene hjemme før han er ferdig på videregående.” Neivel.. hvem sin feil er det at han ikke kan smøre den matpakka selv? Eir smører sin selv. Vi har fortsatt litt igjen på å stå opp selv. Men vi øver..
Skjerpings folkens. Unger kan. Når de får lov. Når de får ansvar. Og det er det faktisk bare foreldrene som kan gi dem. Men du må starte før de er 19 år og har fått sin første jobb. Du kan starte med å la toåringen få være alene på rommet, eller femåringen ute i hagen. og du trenger faktisk ikke ta fri uten lønn for at niåringen skal slippe å være alene hjemme den uka før skolen starter, han klarer det helt fint. Og nei, man trenger faktisk ikke levere inn foreldresertifikatet selv om man lar ham være alene hjemme de dagene.
26 Kommentarer on Unger kan faktisk være alene hjemme.
Stengt for kommentarer.
Det er stor forskjell på å være alene hjemme på dagtid og over natten synes jeg. At barna kan og har godt av selvstendighetstrening er jeg enig i. Mine barn sover alle som en gjennom en brannalarm – uten å lee på et øyelokk. De får derfor aldri være alene på natt, enda.
Hear hear!
Jeg flyttet fra mors skjørt til en kårbolig på gård uten bad. Riktignok med mer enn kjente i hovedhuset, men det var mitt ansvar å disponere pengene til leie, telefon og mat. Jeg måtte stå opp, ingen ryddet etter meg eller laget min mat.
Da jeg bodde hjemme gjorde mamma alt, bortsett fra å rydde rommet mitt. Hun likte ikke selskap på kjøkkenet. Hun gikk hjemme så alt var jo ferdig når jeg kom hjem. Skal love deg jeg fikk bratt lærekurve!
Angrer jeg? Ikke det spøtt. Jeg håper Ida og Vilde velger samme løsning selv. Men til forskjell prøver jeg dra de med på alt fra å sortere klær før vask, laging av mat og ansvar for lekser. Det funker!
Avdelingholt/ Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Shopping, suppe og tur!
Vil tro det var bratt læringskurve ja. Godt dine får lov å forberede seg litt.
Amen. Jeg vokste selv opp med mye ansvar for 3 yngre søsken. Til tider irriterende mye syntes jeg selv, men jeg tok absolutt ingen skade av det. Vi hadde ikke mobiltelefoner.
Mine barn er 2 år og snart 5 år, jeg prøver å gjøre dem selvstendige. Jeg vil at de skal kunne gå hjem fra skolen alene når den tid kommer. Jeg jobber turnus, far har vaktperioder. Ingen familie rundt. Det sier seg selv at guttene må lære seg å bli selvstendige. Selvfølgelig litt etter litt. Det kan bli hektisk å starte den dagen det plutselig er en realitet at de må være alene en stund, lage mat, gå til skolen osv.
Jeg er litt bekymret for at det ser ut til at stort sett alle foreldre er med på sidelinjen under treninger o.l. Foreløbig(mulig jeg kan endre mening om noen år)tenker jeg at barna har godt av å gjøre ting uten at vi står å observerer dem hele tiden. Vi gjør oss opp en mening om hvordan barnet hadde det, får vondt av det når det slår seg osv.
Jeg er enig med deg.
Mange får sydd puter under armene(jeg vet av mange!) Tipper mye fravær på videregående skyldes det. Vi må gjøre dem klare og sterke nok til å takle utfordringene den dagen de møter dem. Og ja, barn er forskjellige og trenger ulik måte å bli selvstendig på.
Fortsett den gode jobben med deres barn!
Yes to all! Jeg kunne ikke vært mer enig. 🙂 Jovisst skal vi som foreldre beskytte og passe på barna våre, men det får da være grenser. Vår jobb er jo også å hjelpe ungene til å bli ansvarlige voksne når den tid kommer, og den jobben begynner når ungene er små. Det er ikke rart en hel haug med 18-åringer får en kræsjlanding når de skal klare seg selv, og får et møte med det virkelige livet. Her hjemme passer seksåringen på fireåringen ute i hagen, de hjelper begge til med både husarbeid og matlaging, og seksåringen tar rutebuss til og fra skolen helt alene. Hjemme alene er de ikke ennå, og det har minst like mye å gjøre med at jeg er kronisk syk og delvis husbunden selv, men jeg har ingen problemer med å ta meg en formiddagslur når jeg er hjemme alene med dem. De klarer seg selv, og vekker meg stort sett bare om tv’n har en av sine jevnlige trassanfall og nekter å virke. 😉 Selv er jeg takknemlig for å ha blitt gitt tillit og ansvar tidlig, og det ser jeg jo at ungene mine vokser på også. Jeg er ganske så sikker på at jeg verken er en uansvarlig mamma som gir barna for mye ansvar og frihet, eller en supermamma som lærer barna alt riktig i rette tid. Jeg er bare en helt vanlig mamma som finner veien mens jeg går. Men sannelig begynner det å komme en hel liga med selverklærte supermammaer rundt omkring, som er så supre at ungene rett og slett “ikke kan klare seg uten dem.” Ikke alle superkrefter er til det gode alltid. 😉
Godt å høre at flere slipper 6-åringen ut i hagen alene med småsøsken.
Jeg husker at jeg som 15 åring satt barnevakt for et tvillingpar på 12 år, mens min egen lillebror på 11år var aleine hjemme fra skoleslutt til mamma kom hjem rundt kl 20:00. Såklart, vi hadde vår mormor som bodde 2 hus unna som han kunne gå til eller ringe til hvis han trengte hjelp med noe. Men det var merkelig for meg at 12åringene, som i tillegg var 2 stk, trengte barnevakt fra skoleslutt til 22:00 på de dagene deres mamma hadde kveldsvakt, når hun jobbet 1km unna der de bodde, mens min egen lillebror var aleine hjemme, og stortrivdes.
I dag så bor min lillebror, nå 25år gammel, aleine i stavanger, på andre siden av landet mens han studerer. Han flyttet ut i en alder av 17år for å studere det han ville, han har vært landet rundt, Oslo, Narvik, Trondheim og nå Stavanger i sin siste fase av studeringen.
Jeg tror han hadde godt av å være litt aleine, kunne lage seg mat selv, sette på en klesvask hvis han ville ha en spesiel genser eller bukse på skolen dagen etterpå, kunne føle på det å ta eget ansvar og ikke bare gjøre som han blir bedt om og bli overvåket hele tiden.
Forstår godt at du stusset 🙂 Tror lillebroren din har hatt veldig godt av de ettermiddagene.
Første gang jeg leste var jeg nok ikke våken. Jeg syntes det virket som om du syntes det var greit at mor dro på ferie med barna på 12, 7 og 6 hjemme. Så jeg klikket meg ut og lurte på om du hadde hatt en litt vel hard vakt.
Så leste jeg igjen nå, og er sååå enig med deg. Jeg fikk nøkkel når jeg var 11 år, men strikk rundt halsen. Jeg har mer enn 10 ganger glemt dem hjemme og måtte finne alternative løsninger for å komme inn eller vente på foreldre som kommer hjem fra jobb.
Jeg laget egen niste fra jeg var 10 år, og jeg kunne lage meg enkle retter som spahetti ala capri 😛 Jeg jobber nå med å få mine på 8 og 7 litt mer selvstendig. De må pakke gymbagen selv, og de har vært hjemme alene mens jeg har hentet i bhg.
Jeg mener også at unger vokser med ansvar. Og de trenger å bli selvstendige. Jeg var trillepike fra jeg var 8 år, og satt barnevakt når jeg var 12-13. Så jeg er 100% enig med deg. Og man må se an ungene, noen er modne for alderen, mens andre trenger mer tid.
Godt du gadd å lese to ganger 🙂
Jeg er for at barn skal lære! De skal tørre. Prøve og bli trygge!
Her er også 8 åringen litt alene hjemme. Fordi han vil selv. Typ mens jeg er butikken eller henter de andre i brh. Dette har vi praktisert i snart ett år. Og det funker veldig fint. Han har nøkkel og kan låse seg inn selv. Da vet han at jeg er rett rundt hjørnet, ofte ringer han meg fra xplora’n for å spørre når jeg kommer.
Han har også etter eget ønske flere ganger hentet sine småsøsken i barnehagen. Dette får han lov til. Jeg er trygg på at han klarer det og da blir han trygg. Dessuten er det høydepunktet om storebror kommer å henter!
Nå er alle mine litt for små til å være alene hjemme lengre enn nevnt over. Men jeg har jammen ikke tenkt å vente til de er 18 år før jeg skal la de være alene hjemme!
Og som du sier, alle barn er forskjellige, til tross for samme alder. Så man må jo se an alt! Men å reise fra disse fire barn som denne amerikanske (?) moren gjorde, i en uke – det ville jeg aldri gjort.
Kult med et innlegg som virkelig engasjerer!
Linn- FruBeversHverdag som daglig leder i fam. o.j. Vil gjerne at du leser denne blogposten Snart er HALLOWEEN – er du klar for knask eller knep?
Jeg hadde en lignende diskusjon på nettet for et par år siden. Jeg er optiker og hadde hatt en 14-åring med mor inne på linsekontroll. Jeg spurte jenta om forskjellige ting, og svarene kom fra bak ryggen min – grusomt irriterende. Jeg hadde mest lyst til å pælme mora ut av døra. Så jeg spurte om når folk syntes det var greit at “ungene” gikk inn til lege, tannlege, optiker og lignende alene. Overraskende mange slapp dem ikke alene før de var minst 16, og gjerne 18. Mange fulgte avkom som hadde passert 20 inn. Da jeg ikke helt klarte å skjule min overraskelse over responsen, ble jeg selvfølgelig sett på som en uansvarlig mor.
Jeg har sendt mine inn fra da jeg skjønte at de klarte å si det de skulle, noe som skjedde da de var 13-15 år gamle.
Mitt mål har vært at de skulle bli selvstendige så tidlig som mulig. Jeg har sluppet dem gradvis, men jeg er jo ikke idiot, så å forlate fire unger fra 12 og nedover for å reise til Syden er jo helt tullete.
Jeg vokste opp et par kommuner sørafor der du er, og vi også måtte flytte tidlig hjemmefra for å få skolegang etter 9. klasse.
Kjenner til problemstillingen 🙂 Det overrasker med stadig hvor stumme unger blir med foreldrene i rommet.
Har lest og liker det jeg leser 🙂
Hvordan skal en klare seg om en ikke får pröve og blir “opplärt”?
Herre Jisses så my alen og så mye ansvar da jeg vokste opp, det har jeg hatt så godt av med det å klare meg selv.
Heia folket i Casa Didriksen!
Veldig spennende innlegg!
Her er gutta nå nettopp blitt 13 og 14. De ordner for det meste selv, og det har vært mitt mål fra de var små. Skole og skolearbeid ( leksehjelp og øving til prøver går de hjelp til hvis behov) , pakke trenings tøy og komme seg til og fra trening, ordne seg mat hvis de er alene hjemme. Rydder vekk skittentøy og rene klær.
14-åringen var alene hjemme fra søndag til onsdag nå i sommer mens vi tre andre var på fotball cup et annet sted i landet. Bestefar var i nærheten om det skulle bli noe. Han elsket det.
Nei vet du hva, hurra for selvstendige unger under trygge forhold 😊😊
Tipper 14-åringen hadde det toppers. Som du sier, hurra for selvstendige barn under trygge forhold. Med vekt på det siste.
Nei,en forlater ikke 12 åring og 2 mindre barn alene over lengre tid.Greit en dag,men dem kan lære å være selvstendig på andre måter enn å la en 12 åring ha ansvar for mindre søsken over så lang tid.Dem kan få ansvar ved å handle inn matvarer og lage middag.Men ALENE med 2 mindre årige søsken NEI !! Dem er barn enda,er jo ikke blitt tenåringer engang.😣😡
Helt ening. Man forlater dem ikke over lang tid.
Men i eksempelet dro jo mora på ferie til et annet kontinent! Dine eksempler handler om at du kan være hjemme igjen på kun kort tid.
Ja, og jeg tenker det er helt utenfor alt som er greit å forlate så små barn alene når man reiser til syden.
Kjenner en som er oppvokst med en mor som er kontrollfreak. Hun fikk aldri lov til å prøve seg på noe som helst alene, skulle hun gjøre noe på kjøkkenet så tok moren plutselig over. Hun er voksen nå og veldig usikker på seg selv. Jeg tror det er veldig viktig at barn får lov til å prøve og at de kan føle mestring, få erfare og bli litt selvstendige.
Helt ening
Men Laila, tilbake til start. Utgangspunktet var små barn som var forlatt en uke for at foreldrene dro til syden. Er det virkelig noen som ikke mener barneværnet da skal gripe inn???? Selvfølgelig må barn gradvis lære å ta vare på seg selv. Å sette alder på når det skal skje er umulig, for barn er så forskjellige. Men er det noe barn lærer fort i dagen samfunn, så er det å være aleine. De vokser opp helt annerledes enn mange av sine foreldre, hvor det ofte var en mor, en nabokone eller en bestemor i nærheten. Slik er det ikke idag! De er svært ofte alene hjemme; etter skole, planleggingsdager og i ferier. Noen er sikkert også alene når de er syke også. Min mening er at barn er alt for ofte alene!!
Helt klart skal barnevernet gripe inn når barn blir forlatt i en uke alene mens mor er på andre siden av verden. Barnevernet skal også gripe inn der storesøsken får ansvar for småsøsken altfor tidlig, ikke vet hvor foreldre er eller aldri vet hvordan foreldrene er når de kommer tilbake. Og det er godt mulig at unger i dag er mye alene. Men jeg tror ikke de læres opp til å klare seg alene av den grunn. Og det er det jeg vil ha frem. Skal du ha robuste unger som klarer seg fint når de skal ut i livet så må man ta det gradvis og i trygge rammer.
Helt enig med deg !
Godt sagt. Det klinget veldig av siste samboeren min i det avsnittet med at man skal kunne klare seg selv før man plutselig bor på egenhånd. Mora hans var jo så snill at han slapp å vaske eller lage mat, og det ble dermed en helveteshybel når han først flytta for seg selv, og jeg følte meg som en mamma som måtte passe på ham da han flyttet inn med meg. Han, en voksen gutt, kjente mye frustrasjon over å ikke klare ting selv og ta ansvar for ting av seg selv, for han fikk jo konsekvensene for deg likevel. Kjente meg heldig som måtte hjelpe mamma med middag og rydde etter meg og smøre egen matpakke da! Tydelig at det gjør forskjell. Frihet til barna!