Egoismen lenge leve…

Hei.

Jeg har tatt høstferie. En hel uke fri. Der legekontoret får leve sitt eget liv og klare seg som best det kan.

I bunn og grunn er den ferien en dyd av nødvendighet. For det ser ikke ut her hjemme. Det burde vaskes, støvsuges, tørkes støv. Og ikke minst trengs det å vaskes klær. Brettes klær.

Eir har den siste uka brukt flerfoldige minutter på vaskerommet hver morgen for å klare å finne noe som kan ligne en bukse hun kan ha på seg. Yme kunne fortelle til mormor på søndag at nå måtte han bare bo inne, for i skapet var det tomt for både boxershortser og bukser. Stakkarn måtte gå i shorts. Heldigvis var det 20 varmegrader ute. Dis kommer hjem hver dag med andre klær enn de hun hadde på på morgenen, og det forstår jeg godt, for det som er igjen i hennes skap vokste hun ut av sånn ca i fjor. Isa. Isa klarer seg. Hun har en utømmelig kilde av skjørt og strømpebukser og bukser som Eir har vokst ut av. Selv har jeg ikke hatt på meg BH på tre dager. Det går på stumpene som dere forstår.

Så lista var på en måte lagt for hva jeg skulle gjøre i dag. Det var de klærne. Men skal jeg fortelle dere noe. De ligger der fortsatt. For jeg mener. FRI!! FRI! FRI! FRI! På en mandag. Ungene på skolen og i barnehagen. Henning bak huset og snekret hus til vinterveden.

Vet dere hva jeg gjorde? Jeg fikk Henning til å fikse telefonen slik at Sonos-spilleren som står på kjøkkenet fikk tak i musikken fra Apple Music og så måtte han gå ut..

For jeg satte altså på Ole Ivars 40 beste og så begynte jeg å bake. Kjøleskapet var fullt av osterester og sikkert sju ulike åpne skinkepakker. Så det ble ost og skinkehorn. Videre var det kylling igjen fra baguettene vi hadde med på tur og både løkkompott og champinjong fra i går. Så da ble det pizza til middag.

Så jeg sto der, knadde deig, sang høyt til både Kongen av campingplassen og Jag trodde änglarna fanns, og hadde en alldeles storartet dag.

Alle ble fornøyd til middag. Kanskje med unntak av Isa, som glad og lykkelig stappet i seg tre ostehorn før hun fikk beskjed om at vi måtte spare noen til torsdag for da skal vi på fjelltur igjen…. Jubelen sto ikke i taket for å si det sånn. Det blir liksom ikke noe større kopp selv om man går mer enn fem turer..

Bare for ordens skyld. Mens Eir laget plommekompott og skitnet ut kjøkkenet igjen var jeg nede på vaskerommet. Jeg fant to rene bukser og en genser til Eir. Bukse og genser til Yme og Dis får ei bukse jeg i allefall tror hun passer.

Innimellom alt fikk jeg og Isa tid til å være fryktelig pedagogiske og lærte Dis noen farger.

Og nå tror du at jeg skal brette klær i morgen? Neida. Vet dere hva. Jeg skal gå på fjelltur. Helt alene. Uten en eneste unge som roper, skriker, hyler og bærer seg for at vi skal ut å gå. Jeg skal ikke bære noen sprellende ut i bilen, bare meg selv. Og jeg skal ha med pizzarester og et ostehorn. Lenge leve egoistiske mødre. Det er sånn man overlever sier jeg bare.

Og så kanskje, kanskje bretter jeg noen klær i morgen kveld..