Det er så deilig!

Hei.

Det finnes tider, når du sitter der i sofaen med en baby på puppen, en toåring i full trass på ene siden og en sur femåring som vil leses for på den andre.

Det finnes tider da du akkurat har fått toåringen til å sovne og babyen begynner å hyle slik at han våkner igjen.

Det finnes tider da femåringen fullstendig gruseknuser toåringen i putekrig og du ikke får gjort noe fordi du står med bæsj opp til albuene ved stellebordet.

I sånne tider kan man tenke at “hva i huleste, heiteste, hel…. var det vi tenkte på??” Barn er livet, my ass!!

Så kommer det tider. Femåringen har blitt ti. Toåringen åtte og babyen er fem. Og det flyter avgårde på skinner. Selv om det er en ny toåring full av trass nederst på stigen. Det vil si, man kan lure på om plasseringen er øverst på stigen til tider..

I dag var en sånn dag. Plutselig skulle jeg ha vakt og Henning var på jobb. Så var bestemor bortreist og den andre barnevakten opptatt.

Så da ble redningen Eir og Sofie, med Isa som kopilot.

De hentet i barnehagen og en lykkelig ungegjeng troppet opp på kontoret og jeg kjørte dem hjem. Yme med en klar plan om å gruse Eir og Sofie i Wii. Isa med en klar plan om å lære seg morgendagens gloser.

Da jeg kom hjem hadde Eir laget rundstykker.

Sofie på sin side var strålende fornøyd. I og med at Eir var opptatt med rumdstykker var Sofie for anledningen forfremmet. Vanligvis får hun lov til å finne ting frem fra kjøleskapet og boden, samt smelte smør.

Men i dag. I dag fikk hun altså lage hele gryteretten. Og den ble god den. Og den var ferdig og på bordet når jeg kom hjem. Dis spiste og til og med Yme kom og satte seg. Og han hadde altså vunnet i Wii.

Etter middag spiste vi is. I allefall jeg og Dis.

Det er altså ikke før dager som i dag man forstår hvor geniale man var da man satte seg selv i situasjonen med bæsj på albuene og en femåring som med en pute omtrent knuser skallen på en toåring.

For store unger. Som klarer seg hjemme en ettermiddag. Klarer seg så godt at man faktisk er helt overflødig både for mat, bleier og legging… det er altså så fantastisk!!

Og mens vi spiste is så hadde altså jeg og Dis en ordentlig samtale. Med setninger. Der vi spurte og svarte. Om hverandre.

Det er nesten så jeg vil kalle meg selv for en storbarnsmamma. I allefall delvis. Mangler bare en bleiestopp og bittelitt flaskestopp og nattevandring.

Livet går fremover. Alt har sin sjarm. Og akkurat nå er det serdeles fint. Så venter de fryktede tenårene der fremme, men de satser vi på blir riktig fine. Med dype samtaler og unger som aldri sniker seg ut og har hemmeligheter.. nope, jeg nyter bobla, akkurat nå.