Meg og Brimi..

Hei.

I mine unge dager så jeg på Gutta på tur. Egentlig så var det ikke en eneste ting med gutta på tur jeg ikke likte.

Jeg likte at de gikk på tur. Jeg likte Arne Hjeltnes sin lune humor. Jeg elsket charlottlauk og Brimis kokkelering.

Men jeg har liksom aldri klart å identifisere meg med noen av dem. Høyt opp og langt frem liksom..

Før i dag. Her jeg sitter i sofaen og ser gutta på tur i finnmark. De er i Hasvik og på Sørøya og de har vært med både en selfangsskute og en fiskeskøyte ut. Og bølgene gikk høyere og høyere. Og Brimi ble blekere og blekere.

Stakkarn satt helt i ro i en stol. Stirret rett frem. Mot horisonten. Prøvde å gå inn på do.. men det gikk jo ikke… sjøsyk..

Men gode venner da. Som muntret ham opp. Lot ham sitte i fred på stolen sin og stirre..

Jeg har vært syk den siste uka. Et av hundre barnehagevirus fant virkelig rotfeste og det har vært snørr, hoste, mer snørr og mer hoste. Alle hulrom i hodet der det normal sett skal være luft og et visst undertrykk/overtrykk/hvasomhelstslagstrykk har vært halvfulle av slim og bobling.

Jeg tåler til vanlig gyngende underlag veldig dårlig. Men det går akkurat bra å sitte bak i ambulansen helt til kommunegrensen i alle retninger. Og så får jeg sitte fremme på turen hjem og så går det alldeles utmerket..

Jeg kjente allerede etter to kilometer at det alldeles ikke gikk utmerket. Innsiden av en ambulanse kombinert med slimfyllte hulrom i hodet var en veldig, veldig dårlig kombinasjon.

Jeg prøvde trikset til Brimi. Jeg satt helt stille i stolen og lukket øynene. Hjalp ingenting. Jeg åpnet øynene og fulgte stivt med på skjermen som viser veien. Den har akkurat noen millisekunders forsinkelse i forhold til hvordan bilen beveger seg så det var i allefall ikke bra.

Heldigvis er nordlandsnetter kalde og friske på denne årstiden. Mørke er de også slik at en stakkars dokters blekhet kamufleres betydelig bedre enn en stakkars tv-kokks.

Og så er det teamet da. The dreamteam. Som på tur hjem hverken hånler eller mobber deg når du kanskje tror du kommer til å trenge kvalmestillende intravenøst. Og som i all sin godhet svinger inn ved butikken og kjøper noen livreddende dråper som gjorde at resten av kvelden ble akk så mye bedre.

Et døgn senere snurrer verden fortsatt litt, småkvalm er nok en riktig betegnelse og både ektemann og svigerforeldre mener at vakthavende bør oppsøke fastlegen med balanseorganet sitt. Vakthavende tviholder på forklaringen om at snørr i buegangene er noe som går over og at jeg om en ukes tid igjen har retningssans og evner å gå rett frem også i blinde. For ikke å snakke om at jeg vil takle en tur heeeeeelt til kommunens yttergrense uten varige men.

Og jeg er helt, helt sikker på at jeg har bedre venner enn Arne Brimi med på tur.

For mens han fikk servert kokt selkjøtt med spekk så fikk jeg Pepsi Max!