Fjelltrimpost nummer fem!

Hei.

Isa var syk på torsdag og fredag. Med feber opp mot 39 grader lå hun på sofaen. Men på fredag kveld begynte livet å vende tilbake. Lørdag morgen, altså i går var hun “i strålende form og absolutt frisk nok til å dra til Bodø på kino!”

Av noen grunn ble formen mye dårligere igjen i går kveld. Det skjedde sånn ca to minutter etter at jeg begynte å snakke om at vi kanskje skulle dra på tur i dag.

I morges lå Isa langt langt under dyna og var så syk, så syk. Mormor satt på sengekanten, strøk på panna og sa at “det var da veldig synd at du ble så dårlig igjen Isa”

Jeg vil tro at mine barn nok forbanner den dagen jeg startet på medisinstudiet. Enkelte tror at det er en positiv ting å ha en egen lege i huset. Fire unger og en ektemann vil gladelig signere på at det er det ikke.

Temperaturmåleren viste 36,9. Det er like langt fra feber som det er Arbeiderpartiets våte drøm.

“Stå opp og kle på deg og spis litt frokost, så føler du deg bok i bedre form.”

Yme hadde heller ingen planer om å gå tur. Han mer klorte seg fast i lenestolen, sparket av seg alle plagg jeg prøvde å kle på og tviholdt på iPaden så den fikk neglemerker på coveret.

Den eneste som var på mitt lag var Dis. Hun kledte på seg selv, til og med en regnbukse trakk hun på seg. Og masjerte ut. Med en mormor hesblesende i hælene. En god halvtime før resten var klare. Og alt strev bare for å komme inn igjen å ta av regnbukse og få på rett sko..

Uansett, en boks med kanelsnurrer, lovnad om både kakao og solbærtoddy og en kilo sjokolade senere satt vi i bilen. Og på tur til målet fikk vi selskap av en annen familie der morgenen visstnok hadde vært ganske lik.

Det ble en fin tur. Det var kjempelurt å ta med unger våre unger aldri har møtt før og en hund.

Yme lå i front med sin nye kamerat hele veien. Vi så ham kun når stien delte seg. Isa hang på og det var ikke et sint ord om hverken tursti eller småbrødre. Dis passet på at mormor ikke ble borte og forlatt bakerst. En strålende tur på alle vis.

Og vi kom frem og med det var fjelltrimtur nummer fem i boks. Og Isa og Yme har dermed gjort seg fortjent til et fjelltrimkrus også i år. Behørig jubel fra Yme, mer behersket sindighet fra Isa.

Dis mangler en topp, jeg og Eir mangler tre og Henning fire. Mammaen har skumle planer for høstferien og har planlagt både overnatting på ei hytte på Sundsfjordfjellet og en laaaaaang tur til Corbels Canyon (fra Glomfjord) Og Eir fikk velge siste mål selv og valgte Finneskua. Til jubel fra Yme og gråt fra Isa.

For altså. Her har man slitt seg frem til de fem toppene som man må for å få den fordømte koppen som man ikke vil ha, men som mamma sier man kommer til å bli glad for en eller annen gang i fremtiden. Og SÅ kommer mammaen og sier at man faktisk må opp på tre til? For å være solidarisk med en storesøster man egentlig er usikker på om man i det hele tatt liker til tider. Never in a life time! Der gikk vist grensen selv for Isa.

Overnatting på fjellet blir det nok. Lang tur til Corbels også for da skal mormor være med. Men den Finneskua.. Takk og lov for bestemødre. Som sier at man kan få være hos dem. Når familen forlater deg for å klatre på dødsstup. For en kopp.